Det er fint å få hjelp uten at man ber om det.
Taxituren dit gikk greit, men da jeg kom inn døra, bare kollapset jeg helt. Det var ikke det verste stedet å kollapse, da, for jeg fikk masse god omsorg. Det var smertene som var det verste, og kvalmen. Jeg fikk morfinsprøyte og kvalmestillende, og etterhvert kom jeg meg litt.
Jeg var langt nede, og jeg gråt litt. Jeg fikk snakket mye om det jeg hadde tenkt på de siste dagene. Jeg fikk snakket om hvordan jeg hadde det, og at jeg ikke orket å ha det slik jeg hadde det nå. Og om det å fortsette behandlingen når det bare gjør vondt.
Jeg fikk satt ord på at jeg kanskje snart måtte ta valget om at jeg ikke lengre vil ha mere cellegift. Og jeg fikk sagt at jeg syns det er så vanskelig at jeg alene skal stå foran et slikt valg. Er jeg feig fordi jeg ikke orker mere? Er det bare for min skyld jeg skal lide meg gjennom dette her nok en runde? Hvorfor skal man utsettes for slike umenneskelige dilemma?
Joda, jeg er tøff, og jeg sier til meg selv at selvfølgelig skal jeg stå i det. Skal ta imot alt jeg kan få frem til nest CT-kontroll, for det kan jo hende denne cellegiften virker. Men til hvilken pris? Og hvor lenge vil den forlenge livet mitt?
Er det rett at jeg skal ha det så vondt og være så sliten den tiden jeg har igjen? Er det da ikke bedre å la meg få slippe? Og om jeg bestemmer meg for at nok er nok, kan ikke alle da forstå og godta at det er mitt valg. Legen min støtter meg uansett valget jeg tar. Jeg vil leve resten av mitt liv så godt som over hodet mulig.
I dag fikk jeg telefon fra Hospice Lovisenberg. Jeg fikk tilbud om å komme dit på døgnposten. De så i går at jeg hadde det vondt, og de ville hjelpe meg. Hjelpe meg med å få bukt med smertene, og til å få snakket ut om alle de vanskelige valgene jeg nå står over for. Mitt ønske er at jeg skal ha det så godt som mulig, og det er godt når noen tilbyr omsorgen jeg trenger.
Aller helst vil jeg være hjemme, men ingen har det godt når jeg har det vondt. Jeg skal likevel få feire påske med mine kjære. Noen permisjoner blir det i påsken, men jeg takker ja til et opphold der den beste hjelpen er å finne.
Kjære Anja <3
SvarSlettDu fortjener all mulig omsorg, støtte og hjelp, så du også kan ha litt påske med familien din.
Tenker masse på deg <3
Klem Heidi <3
Tenker på deg, Anja, tapre du. Påskeklemmer.
SvarSlettMasse god bedring, Anja, det er godt at du blir sett og tatt vare på. Uansett hvilke valg du tar, Anja, står det respekt av det. Du har kjempa ein lang kamp og vore sterk heile vegen, og det viktige er jo at den tida man har igjen blir så bra som mulig for deg. Om det er med meir behandling eller ikkje, er det berre du som kan kjenne på. Vi snakkast Anja, god påske til dokke alle! Stor klem frå Helene
SvarSlettKjære Anja!
SvarSlettJeg mista jo min kjære mamma pga brystkreft med spredning. Hun kjempet i mange år, men til slutt fikk hun også det umennesklige valget, fortsette med behandling, eller kutte det ut å ha det så bra som det går den siste tiden.
Mamma valgte det siste og hun fikk en fantastisk flott siste sommer, noe som også har hjulpet oss som sitter tilbake. Hun var med oss til siste dagen i sitt liv og hun sovnet bare stille og rolig inn uten noen smerter. Jeg er glad for at mamma tok dette valget da den siste tiden ble så fin.
Jeg sier ikke at dette er noe du skal gjøre for du må ta dine valg selv. Jeg vil bare at du skal vite hvordan det er å velge bort behandlingen også, sett fra en pårørendes side!
Mamma var på ferie i Irland i august i fjor og hadde en fantastisk tur sammen med pappa og vennene sine. Knappe 3 uker etter turen la hun ut på siste reis.
Det er vondt å sitte på sidelinjen når den du er så glad i kjemper med nebb og klør for å leve. Det er vondt å vite at den du er så glad i ikke vil overleve sykdommen, men det gjør så inderlig godt at den du har kjær får en god og verdig avslutning på et altfor kort liv. Jeg er takknemlig for at mamma fikk denne siste verdifulle tiden sammen med oss uten smerter og plager og at døden faktisk kom som den gjorde, stille og fredlig!
Hva du enn velger Anja så ser jeg opp til deg. Du er en fighter uten like, men du er bare et menneske du også som ikke skal tåle og orke alt. Du har lov til å bli sliten å lei.
Jeg heier på deg og respekterer dine valg. Har aldri møtt deg, men er utrolig glad i deg! <3
Klem fra Anita
Hei, leser bloggen din og synes det er utrolig trist at du har så mange plager. Takk for at du orker og klarer og skriver om en hverdag som er så fjernt fra de fleste. Ingen kan nok forestille seg hvordan dette er utenom den som er i det. Du er utrolig sterk og jeg ønsker deg mange gode dager fremover. Det valget du har må være utrolig vanskelig og ta. Jeg håper det skjer et mirakel slik at du blir frisk igjen. Hilsen Tone <3
SvarSlett