mandag 25. februar 2013

Mer enn jeg orker

Noen ganger bærer det helt til bunns.

Enklere liv, i det minste,
burde selge slike spyposer.
Det blei ei tøff uke dette. Formen begynte så smått å skrante på tirsdagen. Blei liksom ikke helt meg selv igjen. Så jeg prøvde så godt jeg kunne å ta livet med ro. Jeg vil jo som regel gjøre mere enn det jeg orker, men disse dagene som har gått orka jeg ikke mye.

Da jeg våkna på fredag, skjønte jeg at det kom til å bli en dårlig dag, og jeg fikk rett. Jeg begynte å spy. Alt jeg prøvde å spise og drikke kom ganske fort i retur. Det blei to tøffe døgn, og det var ikke så mye energi igjen. Ikke var det lett å vite om jeg fikk i meg medisinene heller.

Vi hadde kontakt med Ullevål, og det var bare å si i fra så kunne jeg komme rett inn. Godt å vite at hjelpen var rett rundt hjørnet om jeg ikke orket mere hjemme.
 

Legen bad meg drikke farris blandet med eplejuice, en teskje hvert femte minutt. Dette for at jeg skulle få i meg litt næring. Heldigvis hjalp det, og utover søndagen begynte jeg å bli bedre.

Etterhvert som jeg fikk i meg næring, kjente jeg energien sakte men sikkert kom tilbake. Godt at det gikk fort over og at jeg slapp innleggelse.

I morgen er det tirsdagstreff på Lovisenberg igjen. Jeg gleder meg til å komme meg ut en tur. Nå håper jeg bare at formen holder.

onsdag 20. februar 2013

Min tur

Også pasienter har en helse. Da alt var bedre, måtte jeg jo bli sjuk.

Litt tyngre dager står for tur. Jeg merka det i går da jeg var på tirsdagstreff på Lovisenberg. Jeg var ikke i så veldig god form, og tårene kom lett.

De fleste er vant til at jeg er sprudlende og prater og er med på det som skjer, men i går var jeg nesten helt stille, satt og sov og var ikke helt med. Når noe spurte meg hvordan jeg hadde det, begynte jeg bare å gråte, jeg var bare så sliten.

I dag er jeg ikke stort bedre, og nå har jeg selvfølgelig blitt sjuk også. Tette bihuler, slapp og litt febervarm. Og jeg som trodde jeg skulle slippe unna. Ikke lett det når alle tre unga er sjuke og mannen går og hoster og harker.


Håper at det ikke blir langvarig, for jeg vil ikke være sliten og slapp. Ihvertfall ikke nå når alt var så bra. Jeg får bare lytte litt ekstra til kroppen min, ta livet med ro og hvile når det trengs.

fredag 15. februar 2013

I god form

Det er rart å kunne si at jeg er blitt bedre når jeg har denne sykdommen.

I dag var jeg på Ullevål til legetime hos onkologen min. Han var glad for å se at jeg var i så god form om dagen. Han sa at det «gleder meg å se at du er i så god form».

Selvfølgelig er jeg glad for å høre slike ord. Og jeg kjenner jo på kroppen min at formen min er ok for tiden. CT-undersøkelsen neste måned vil gi svaret, men jeg vil ikke tenke på den nå. Jeg vil fortsette å glede meg over de små fremskrittene.

Jeg merker at jeg er litt sterkere, og jeg orker litt mere. Jeg er ikke som før, men jeg godtar at ting er som de er. Å akseptere at jeg klarer det ene men ikke det andre har vært hardt.

Omgivelsene har nok merket frustrasjonen min mange ganger. Etter hvert har gleden over det jeg har fått til gitt meg en mer positiv hverdag.

Jeg prøver ikke tenke på det, men tanken dukker opp innimellom: Hvor lenge vil dette gode vare? Som oftest går dagene uten at jeg tenker på sykdom.


Jeg har bestemt meg for at jeg dropper rullestolen der det er mulig, og de små gåturene har gjort meg sterkere i beina. Tirsdagstreffene på Lovisenberg gleder jeg meg til, det er godt å komme seg ut og treffe andre. Det er et godt mål for uka.

fredag 8. februar 2013

Fine forandringer

Godt å ha noe å gjøre, enda bedre å faktisk orke å gjøre det. Dette begynner å bli en god periode med litt lengde på.

Dagene går fort unna her hjemme, og jeg har ikke gitt lyd fra meg på en stund. Det er vel på tide å oppdatere litt på bloggen, sånn at ingen tror det er no alvorlig fatt.

Formen min varierer mye fra dag til dag, men stort sett er jeg i ganske bra form. Jeg strikker, kanskje litt for mye. Jeg har blitt helt avhengig av strikketøyet mitt, og klarer knapt legge det fra meg mer enn fem minutter av gangen. Det er god terapi for meg å ha et strikketøy, og jeg blir rastløs når jeg ikke har et liggende. Siden 22. desember har alle tre unga fått seg hver sin genser, så her går det virkelig unna.

Ellers blir det litt husarbeid, litt matlaging og smårydding. Jeg orker ikke mye av gangen, men litt får jeg gjort. Vi har rydding av klær og skap på gang, og har fått montert nytt klesskap. Da var det å kaste alt tøy jeg ikke kan bruke lengre. Litt artig å gå igjennom alle klær, det var noen størrelser jeg hadde «vokst fra» for noen år siden.

Jeg prøver å komme meg ut på treff hver tirsdag på Lovisenberg. Selvom alderen på de fleste er 20 år eldre enn meg, så trives jeg der. Jeg er vel den der som som ikke tenker så mye på alder, og de siste årene har jeg lært meg å snakke med de fleste jeg treffer. Jeg gruer meg litt til taxiturene til og fra, men det går som regel greit. Det blir litt lettere når det ikke er så glatt ute.

Neste uke er det legetime på Ullevål, ikke så spennende denne gangen, men neste måned er det CT; Da får jeg vite hvordan medisinen har virket denne runden. Jeg skal ta blodprøver før legetimen denne gangen, og jeg krysser fingrene for at de ikke er for ille.

Jeg ble lei meg her en dag dag jeg fant ut at en dame jeg snakka mye med da jeg var på Holmsbu døde denne måneden. Er jo ikke så lenge siden jeg og hun sendte hverandre meldinger på Facebook. Hvil i fred Janina.