fredag 28. desember 2012

Endelig hjemme igjen

Heldigvis slapp jeg mange dagene på Ullevål. Det blei to netter.

Hjem kjære hjem
Jeg har fått bukt med kvalmen nå og begynner faktisk å kunne spie mere og mere. Ja for nå blir jeg sulten også. 

Jeg hadde fått lov til å reise hjem i går, men legen ville gjerne at jeg skulle bli så de fikk se at jeg hadde kommet meg godt nok til å kunne være hjemme. 

Jeg har klart å få opp blodprosenten min litt. Den er ikke høy, men den er gått opp fra 8 til 10,5, så jeg merker det litt. Jeg føler meg mere våken. Legen har nok en gang økt medrol-dosen, så nå går det enda lengre tid før jeg er kvitt den dumme medisinen.

Da jeg kom hjem i dag, var det ganske stille. Alle tre unga har blitt med farmor på en liten helgetur til Østfold. Så nå har jeg sjans til å få komme meg enda mer til de kommer hjem igjen. Jeg vil ha dem hjem på søndag, for vi skal feire nyttår sammen.

I dag har jeg fått i meg ganske bra med mat, og jeg har ikke brekket meg eller kastet opp en eneste gang, så nå håper jeg at det fortsetter på samme gode måten.

onsdag 26. desember 2012

Blodig urettferdig

Er det ikke typisk? Når julefreden har senka seg og du tror at nå endelig er alt helt perfekt, så må det skje. Jeg må selvfølgelig bli dårlig.

Jeg hadde gleda meg så mye til denne jula, for den skulle jo bli perfekt. Jeg fikk julekvelden og første juledag hjemme, men begynte å ane at det kom til å skje noe da jeg ikke orka og spise no særlig, og at kvalmen bare blei mere intens.

Så 2. juledag prøvde jeg å våkne både en, to og tre ganger uten å lykkes. Da jeg ikke klarte å gi andre svar en «øøøø», «emm» på spørsmål jeg fikk, ringte mannen til Ullevål. Han var jo bekymra for meg, og likte ikke helt utviklingen han hadde sett i løpet av den siste uka.

Jeg har ikke fått i meg noe særlig drikke og mat den siste tiden, så når jeg begynner å kaste opp, er det ikke så mye å gå på.


Det tok ikke lang tid før ambulansen kom og hentet meg, og jeg ble kjørt til Ullevål. Der tok jeg blodprøver, som viste at jeg hadde en blodprosent på ca. 8, noe som er ganske lavt. Det blei da bestemt at jeg skulle få blod og væske.

Først fikk jeg en liter væske, og nå i skrivende stund går den første av to poser blod inn i kroppen. Trodde jeg kom til å bli kvalm og brekke meg ved synet av blodposene, men det går faktisk mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg reagerer ikke på det i det heletatt.

Nå håper jeg på at dette gjør meg mye bedre, og at jeg er i så god form at jeg kan få reise hjem i morgen.

tirsdag 25. desember 2012

«Når nettene blir lange»

Det har blitt noen seine kvelder nå, men det har bare vært koselig. 
– Men maten blei god

Vi har fått ordnet stua til jul. Juletreet har unga pynta, og nissene har fått sin plass rundt om i stua. Lysene er på plass og det er koselig når lysene brenner. 

Vi hadde en flott julekveld. Julemiddagen blei perfekt. Ja, alt var slik som vi ville ha det. Vi hadde pinnekjøtt og ribbe, og pølser og mørr. Vi laget kålrotmos og saus. Det eneste vi ikke fiksa selv var surkålen. Der juksa vi litt. Vi skyldte på at vi ikke hadde plater nok på komfyren. Vi får kanskje prøve på det neste år. 

Men maten blei god, og vi kosa oss veldig. Alt var helt perfekt, bortsett fra at minstemann mista glasset sitt på tallerken så den knuste og duken blei våt, og at jeg nesten spydde opp hele julemiddagen. Sånn kan det gå. 

Søstrene sisters iPysj og iPad.
Unga gleda seg veldig til å åpne pakker, og det var tre fornøyde unger som etter et par timer med pakkeåpning var glade for det de hadde fått. Far hadde vært sjefen for pakkeinnkjøpet i år, og det var ikke få pakker som låg under treet.

I år var det ekstra hyggelig hos oss. Søstera min har feiret jul sammen med oss. Det har vært veldig hyggelig og til stor hjelp. Det har vært greit å ha et par ekstra hender. Det er bare så synd at slike dager går så alt for fort. 

I dag var det greit å ha middagen klar. Vi hadde nok igjen fra maten i går, og det var bare å skrelle noen poteter. Og her i huset har vi en tradisjon med at første juledag er «pysjdag», så i dag går vi rundt i pysjen alle sammen. Koselig det syns jeg, for vi skal jo ingen steder, og ikke kommer det folk på besøk heller.

lørdag 15. desember 2012

Nå kan jula bare komme

Ferdig med julekort og gaveforsendelser, men ingen cellegift til jul.

Julepyntet både inne og ute.
Da var det gjort. Årets siste cellegift er inni kroppen og nå satser vi på at den gjør susen i løpet av jula. Ja for den har jo virket, og vi satser på at det fortsetter den å gjøre en stund til.

Det er litt rart å tenke på at kanskje dette er siste runden med denne typen cellegift. Det høres slik ut på legen, at han har andre planer for meg på nyåret, men det får jeg ta da. Nå skal jeg bare satse på å bli bedre.


Jeg kan ikke skryte av at jeg er sprek om dagene, for det er jeg langt ifra. Det blir mye stillesitting, og det merker jeg. Det gjør vondt å stå og vondt å gå. De siste dagene har jeg orket fint lite. En forklaring er jo at jeg nettopp har fått en solid dose cellegift. En annen ting er at blodprøven viser at jeg har veldig lav blodprosent. Den har visst vært lav lenge. Ikke rart jeg har vært sliten da.

Da jeg var frisk, lå blodprosenten min på 15, nå er den 9. Det er snakk om at jeg kanskje må ha blodoverføring om den fortsetter å gå ned. Men det får vi ta på nyåret. Alt skal skje da. Før jeg skal til legen 10. januar skal jeg ta ny CT, og kanskje ny MR.

Jeg er vant med at alle undersøkelser blir foretatt på Ullevål, så jeg skjønte lite da jeg hadde fått time på Aker sykehus. Jeg spurte da jeg var på Ullevål om de hadde en forklaring på det. Jo, det kom seg av at kapasiteten på Ullevål var sprengt, og de klarte ikke ta unna alle pasientene. Da får jeg se hvordan ting fungerer ved et annet sykehus.

Nå begynner ting å bli klart til jul. Jeg har strikket for harde livet, og er nå endelig ferdig med alle julegaver. Nå kan jeg gire ned noen hakk og bare kose meg med de siste forberedelsene.

I år gleder jeg meg veldig til jul. Det er fordi jeg får feire den sammen med min kjære lille familie og sammen med min beste lillesøster, som kommer hit ned til oss. Det skal bli noen hyggelige dager sammen med noen av dem jeg er mest glad på denne jord. Nå kan ikke dagene gå fort nok fram til lille julaften. Å, som jeg gleder meg til å pynte til jul! Nisser, mange nisser, og selvfølgelig juletreet.

Ha en flott førjulstid!

lørdag 8. desember 2012

Den som venter

Advent betyr å vente på noe. Ikke alt er like lett å vente på.

Det har gått noen dager nå siden legetime og tilbakemeldinger med gode nyheter. Nyheten om at cellegiften har virket og hatt en effekt har blitt tatt imot med stor glede fra familie og venner, og ikke minst for vår familie.

Ungene blei glade da de fikk nyheten og jeg selv måtte jo gråte en skvett, denne gangen av glede ikke av fortvilelse på grunn av nok et nederlag. Det er godt å kunne gå inn i julen med slike nyheter og hverdagen og høytiden blir litt lysere.

Det blei jo ikke slik som jeg hadde tenkt, med en helt cellegift fri desember. Det er prisen jeg måtte betale for å være litt sta og stå på mitt om at jeg ville fortsette med denne typen cellegift. Neste runde blir 13. desember.


Jeg kjenner godt på kroppen kuren jeg fikk i forrige uke. Jeg er slapp og orker ikke bevege meg stort, men jeg prøver så godt jeg kan å holde musklene i beina i gang, og driver meg øvelser fysioterepeuten min har gitt meg mens jeg sitter. 

Ellers prøver jeg å gå så mye jeg orker innendørs. Ute har jeg ikke vært på en stund. Jeg har lyst ut, men jeg tør ikke. Og jeg veit ikke om jeg klarer. Jeg må bare ta tiden til hjelp.

Etter 13. desember har jeg fri fra alt som har med sykehus og cellegift å gjøre en lang stund. En hel måned. Jeg har legetime 10. januar. Da vil legen min ha meg over på en annen behandling.



Enda en ny medisin å forholde seg til, og enda en runde med usikkerhet; «Vil denne medisinen virke?» Kjenner at jeg ikke har no lyst til å tenke på dette nå. Jeg får ta det som kommer da.

Nå skal jeg bare nyte de gode nyhetene, kose meg med julegaveproduksjon og adventskos.