Den som venter

Advent betyr å vente på noe. Ikke alt er like lett å vente på.

Det har gått noen dager nå siden legetime og tilbakemeldinger med gode nyheter. Nyheten om at cellegiften har virket og hatt en effekt har blitt tatt imot med stor glede fra familie og venner, og ikke minst for vår familie.

Ungene blei glade da de fikk nyheten og jeg selv måtte jo gråte en skvett, denne gangen av glede ikke av fortvilelse på grunn av nok et nederlag. Det er godt å kunne gå inn i julen med slike nyheter og hverdagen og høytiden blir litt lysere.

Det blei jo ikke slik som jeg hadde tenkt, med en helt cellegift fri desember. Det er prisen jeg måtte betale for å være litt sta og stå på mitt om at jeg ville fortsette med denne typen cellegift. Neste runde blir 13. desember.

Jeg kjenner godt på kroppen kuren jeg fikk i forrige uke. Jeg er slapp og orker ikke bevege meg stort, men jeg prøver så godt jeg kan å holde musklene i beina i gang, og driver meg øvelser fysioterepeuten min har gitt meg mens jeg sitter. 

Ellers prøver jeg å gå så mye jeg orker innendørs. Ute har jeg ikke vært på en stund. Jeg har lyst ut, men jeg tør ikke. Og jeg veit ikke om jeg klarer. Jeg må bare ta tiden til hjelp.

Etter 13. desember har jeg fri fra alt som har med sykehus og cellegift å gjøre en lang stund. En hel måned. Jeg har legetime 10. januar. Da vil legen min ha meg over på en annen behandling.

Enda en ny medisin å forholde seg til, og enda en runde med usikkerhet; «Vil denne medisinen virke?» Kjenner at jeg ikke har no lyst til å tenke på dette nå. Jeg får ta det som kommer da.

Nå skal jeg bare nyte de gode nyhetene, kose meg med julegaveproduksjon og adventskos.