onsdag 14. mars 2012

Halvveis i strålingen

Anja er sliten. Trøtt. Stolt og sterk.

Av og til går uante krefter med til et løft. Andre ganger er alt bare umulig. Anja vil for mye.

De tre første dagene med stråling i ryggen måtte hun ligge på sykehus. Hver dag skulle hun ihvertfall hjem imorra. Tidlig.

Ting tar tid
Det ble fredag før ho kunne skrives ut. Tirsdag trodde hun at det bar inn på ny. Det var blitt tungt å puste. Hun ble redd. Men det gikk over.

Nå er det halvveis gjennom strålebehandlingen av ryggen. Anja har endelig lært at det er annet enn ønsker og vilje som bestemmer tempoet.

"Mamman min"
Pappagutten Andreas har trengt litt tilvenning til at mamma er tilgjengelig for han. Men nå er han like stolt av mamman sin som av pappan sin igjen.

Andreas lar aldri en sjanse gå fra seg til å fortelle at han skal "fly sammen mamman min, jeg. oppi lufta". Første april nærmer seg med stormskritt, og Anja kan ikke helt slå seg til ro med at det skal gå bra.

April i Paris
Nå står legekontroll for tur. Deretter hjelpemiddellageret for å låne en lett, sammenklappbar rullestol til turen. Stor by og store parker skal ikke få bli noe hinder.


tirsdag 6. mars 2012

Nei, det var ikke så bra, da...

Det går opp og ned med kreften. Og man må visst bli sjuk for å finne ut av det.

Sist Anja fikk vite noe, ble ho lagt inn med panikkangst. Da hadde alle kreftcellene krympet.

Nå fikk ho feber, og ble kalt inn i hui og hast for å stenges inn på isolasjon. Negativ bakterieprøve, så da kan vi se på andre ting.

Anja har hatt verre vondt i ryggen en ukes tid, så da ble det en time i MR-en. Så kom resultatene: Større forandringer i skjelettet.

Beskjeden er at det ikke er umiddelbar fare for at nervetråder skal komme i klem. Ennå.

Frykten er at noe i ryggraden skal kollapse. "For da blir jeg lam," forteller Anja.

Behandlingen er stråling. Ti dager. Oppstart så fort som mulig. Spørsmålet er om pasienten vil ligge på sykehuset gjennom behandlinga.

Anja vil hjem. Er bare lei sykehus. Beskjeden førte ikke til panikkangst. "Men jeg vet ikke hvordan det blir senere," sier Anja. "Når Andreas kommer hjem," tenker jeg.

Anja har holdt depresjonen i sjakk en stund nå. Kan gråte sårt, men setter ord på det og er med på både sorg og glede. Og nå vil Andreas ha mamman sin.