- Lenge siden sist jeg var så dårlig

Det har vært tre dager uten spasertur. Med god grunn og ingen rask bedring i sikte.

Har ennå ikke vært ute og
satt mine spor i snøen.

Denne uka begynte ikke særlig bra for meg. I løpet av helgen har formen bare blitt mer og mer laber, og jeg har orka mindre og mindre.

Den daglige turen min har blitt en saga blott, og jeg orker knapt forflytte meg fra rom til rom. Alt har blitt er ork. Og som om det ikke var nok, i går begynte jeg å kaste opp og blei skikkelig dårlig.

I natt hadde jeg også feber, ikke mye, 38,2°C, men nok til at jeg svetta og følte meg helt matt i hele kroppen. Jeg orka knapt å komme meg på do, og mannen min måtte hjelpe meg. Jeg hater når jeg blir slik dårlig. Det er lenge siden sist jeg var så dårlig.

Jeg har ikke ringt sykehuset om dette. Jeg orker bare ikke tanken på innleggelse. Siden formen er blitt bedre i dag, tyder alt på at det ikke ville vært nødvendig heller. Det er godt å slippe alt stress og mas med prøver, venting og mange forskjellige å forholde seg til.

Det er bare to dager til jeg skal ha cellegift igjen, og nå lurer jeg veldig på om jeg skal orke. Hva om jeg blir enda dårligere? Det er jo blodprøvene som avgjør om det blir kur eller ikke, og selvfølgelig allmentilstanden min. Så jeg får diskutere det når jeg kommer på Ullevål til torsdag.

Jeg har mest lyst til å ha en pause. En lang pause fra all cellegiften, men jeg tør ikke. Jeg er redd for at sykdommen bare utvikler seg raskt uten. Men det er så fristende å bare slippe alt maset. Slippe å få kroppen nedkjørt av all medisinen. Det er bare én ting som avgjør det, og det er om denne cellegiften virker. Virker den, så må jeg jo fortsette.

Jeg får bare stålsette meg og hvile så mye jeg kan. Så får jeg se om formen kommer tilbake, og om jeg får energi til å gå på igjen for fullt.

Blodig urettferdig

Men blodverdiene var slett ikke bedre. Egentlig lettelse å få fri noen flere dager.

Trøste meg.

Det blei ingen kur på meg i dag. Egentlig hadde jeg på følelsen at det kom til å skje. Det samme skjedde jo for to uker siden.

Det var blodverdiene på trombocytter som var for lav denne gangen også. De var nede på 82, enda lavere enn forrige gang. Så nå har vi blitt enig om at i stedet for kur to uker på rad, skal jeg få kur hver 14. dag. Da slipper vi så mange bomturer til Ullevål.

Det var egentlig veldig greit at det blei slik. Nå får jeg mulighet til å komme meg litt mellom kurene også. Kanskje jeg da slipper å bli så veldig sliten. Ja, for sliten er jeg nå.

Jeg måtte gråte en liten skvett da jeg snakket med sykepleieren i dag. Hun hadde god tid og trøsta meg. Jeg var lei meg, mest fordi jeg var så sliten. Og jeg fortalte henne hva hun andre sykepleieren hadde sagt til meg i går angående at jeg burde gått mere. Hun sa at jeg ikke måtte høre på det og sa at jeg var veldig flink vist jeg gikk en tur hver dag. Hun sa at det er ikke noe rart at jeg er sliten for cellegiften sliter jo kroppen ut.

Godt å få en bekreftelse på at det jeg gjør er riktig. Jeg fikk også tatt opp med legen angående det at beina svikter. Legen hadde ikke noen medisinsk forklaring, annet enn at det kanskje kom av at jeg hadde sittet på en måte som gjorde at musklene kom i klem, men om det skulle skje flere ganger må det undersøkes nærmere. Vi satser på at det er et engangstilfelle.

Jeg har opplevd et par ganger at folk kommer bort til meg med oppmuntringer fordi de kjenner meg igjen fra bloggen eller fra Facebook. Det er veldig hyggelig, og jeg blir litt stolt. I dag kom ei dame bort til meg og sa «hei jeg er på brystkraft-gruppa og jeg leser bloggen din, jeg synes du er supertøff, stå på videre». Det er hyggelig å få slike tilbakemeldinger. Det gir motivasjon til å holde ut og stå på videre.

Nå går det snart mot helg. Og denne helgen skal de to eldste ungene bort. Da er det bare minsten, min kjære og meg igjen. Da har jeg lyst til å ta minstemann med på kino. Andreas har ikke vært på kino før, så det blir spennende å se hvordan han vil reagere.

Ustø bein og kino

Cellegiften fra før helga er snill mot meg. Andre medisiner gir verre bivirkninger.

Rundingsbøye på gåturen.

Uka siden sist kur har gått ganske fort. Jeg har ikke hatt noen særlige plager annet enn at jeg har vært litt småkvalm innimellom. Det har jeg fiksa lett med ei lita pille. Går det like greit neste uke, er dette en cellegift jeg kan leve med en god stund fremover.

Det største ønsket jeg har nå er at denne cellegifta virker. Dette er jo nesten mitt siste håp. Jeg orker ikke tenke på no annet nå. Denne gangen må det komme no positivt ut av cellegift kurene, for det synes jeg virkelig at jeg fortjener. Huff, jeg orker ikke tenke på det nå. En måned til så kommer resultatene.

Denne uka har jeg vært flink til å holde avtalen om turen min, uansett vær og hvilken form jeg har vært i, er runden blitt gått. Noen dager har jeg vært så sliten at det har vært ren tortur å slepe beina med seg, men likevel har jeg gått turen. Jeg er stolt av meg selv, fordi jeg har viljen til å presse meg selv, og for at jeg står på, og jeg håper jeg snart får se litt mer resultat av stå på viljen min.

Kroppen min har vært et kapittel for seg selv i det siste. Den er ikke til å bli klok på, men slik er det vel å leve med en alvorlig sykdom. En dag er beina mine helt OK, noen dager verker de.

En ettermiddag hadde jeg en litt skremmende opplevelse; Jeg hadde vært nede på besøk hos naboen og skulle å opp igjen. Plutselig, helt uten forvarsel, begynte beina mine å gynge som to fjører. Så bare svikta de, og jeg falt i gulvet. Godt at jeg ikke slo meg. Og det er ikke lett å komme seg opp fra gulvet når en bare har en arm å hjelpe seg med, og ikke er jeg så lett at det bare er å plukke meg opp heller. Men jeg er løsningsorientert, så ved hjelp av en stol kom jeg meg opp så lett som bare det.

Jeg ringte sykehuset dagen etter for å høre om de hadde noen idé om hvorfor dette skjedde. Det eneste jeg fikk beskjed om var at jeg kanskje var litt for lat og kanskje satt for mye. Jeg forklarte da at jeg gikk jo rundt inne og gjorde lett husarbeid, og at jeg gikk tur hver dag. Ja, da burde jeg kanskje gå to, var svaret jeg fikk da. For jeg måtte jo forstå at hvis jeg ikke brukte beina, så ville jo muskelmassen forsvinne fort. Pedagogisk var nok ikke denne sykepleieren nei.

I går var jeg og Lene, min supre nabo, på kino. Det var godt å komme seg ut litt. Vi så Hypnotisøren, en kjempebra film som anbefales. Det kreves ikke så mye energi å sitte på en kino, men jeg ble litt sliten av turen. Godt det ikke var lange avstander å gå. Det jeg merker det mest på når jeg blir sliten er at jeg får vondt i hodet.

Ta det med rol.

Jeg merker nå at jeg er mere sliten enn før, og at jeg kanskje burde sove litt på dagen, men jeg finner liksom ikke roen. Kanskje det har noe med at når jeg er som trøttest, er det på tid å ta neste medrol (kortisonpreparat), og da blir jeg mere våken igjen med det samme. Jeg holder på å trappe ned på denne medisinen også.

Medrol er en medisin de fleste hater, mest fordi den gir hovent ansikt og en ser oppblåst ut. Jeg håper at jeg kan redusere dosen til minst mulig snart. Jeg sliter også med mye væske i kroppen, og prøver meg frem med vanndrivende for å se om de kan hjelpe på. Det er også litt ekstra på grunn av lymfeødemet, men der får jeg god hjelp av Bodil, fysioterapeuten min. Og så har jeg fått kløe, mest i ansiktet.

Nå krysser jeg fingrene for morgendagen, og at blodprøvene mine en fine slik at jeg kan få kuren min.

Det retter seg

Da kom behandlingen tilbake på sporet, og så er det helg.

Lagt i rør.

I går var det inn på Ullevål og ny runde med cellegift. Det tok lang tid i går. Blodprøvekøen var ikke lang, og det gikk rimelig kjapt unna. Og prøvesvarene kom før det hadde gått en time. Heldigvis var de helt fine.

Tror ikke jeg hadde takla om det ikke hadde blitt no kur på meg denne uka heller. Det er jo litt psykisk dette også. En tror jo at en går glipp av viktig medisin når en ikke får alle kurene en skal. 

Det tok lang tid å vente på at kuren skulle bli laga i går, og jeg begynte å bli rimelig lei, ikke fordi jeg er så utålmodig, men jeg hadde en så urolig kropp i går, og det blei bare verre og verre. Hadde mest lyst til å bare hoppe rundt på gulvet og skrike høyt. Uroen ga seg ikke før en god stund etter at jeg kom hjem, og det var en lidelse å sitte i bilen, men jeg holdt ut.

Runden min.

Å få kuren går rimelig fort, og er gjort på en halvtime. Og så skal jeg ha litt saltvann etterpå. Så det går egentlig ikke så lang tid. Det er ventingen som er kjedelig, og i går var jeg innmari trøtt, så jeg tror nok jeg duppa av et par ganger også. Det var i allefall godt å komme hjem igjen.

I dag har jeg fått vært ute og gått turnen min. Det gjør godt å komme ut og gå denne turen hver dag, og det er jo et mål for dagen å gjennomføre den.

Noen dager er det et ork og en stor anstrengelse å komme seg ut, men jeg presser meg selv. Jeg veit jo at når turen er gjennomført, kan jeg bare hvile. Jeg håper at staheten min snart vil vise resultater. Jeg blir i hvertfall ikke dårligere av å gå.

Medisinene jeg har tatt nå i det siste ser ut til å ha hjulpet på smertene, og jeg har endelig hatt noen netter uten smerter. Det er godt å endelig få sove en hel natt. Så nå satser vi på at jeg klarer å holde dette i sjakk. Og nå endelig vet jeg hva jeg skal gjøre når smertene av dukker opp igjen. Urinsyregikt er ikke noe godt nei.

Av cellegiften har jeg ikke merket noen store plager foreløpig. Det er litt prikking på fingrene og tær, og jeg får litt kort pust inni mellom. Jeg håper jeg slipper unna med dette. Jeg har også merka at jeg får ekstra vondt i området der levra er dagen etter kur. Kanskje dette er et tegn på at den virker? Vi får håpe på det.

Diagnoseløs

To netter på sykehus er nok. Nå starter gjenoppbygginga.

Hvad er det, der popper opp

Da var jeg på plass i sofaen hjemme i stua igjen, og det var godt. Godt å slippe sykehussengen lengre enn nødvendig. Og nå håper jeg det blir lenge til neste gang.

Jeg håper at det jeg i samråd med legen har funnet ut ved hjelp av blodprøver, medisinen og tolking av smerter endelig har fått en løsning. 

Diagnosen urinsyregikt er ikke helt sikker, men den kan ikke utelukkes heller, for tegnene som peker mot denne diagnosen er mange. Så da ble vi enig i å behandle meg som om jeg har urinsyregikt. Jeg får da betennelsesdempende medisiner, og når jeg trenger smertelindring, er det morfin som hjeler, og jeg har funnet den dosen som fungerer for meg.

Det har også vært litt spenning rundt blodverdiene mine. Jeg har vært veldig lav på blodplater (trombocytter), og jeg får ikke ny runde med cellegift før dem har kommet over 100. På grunn av disse lave verdiene er det lett å få blødninger i huden, så i går kveld poppet det opp lilla prikker på armen min mens jeg satt å såg på. Jeg blei jo redd og ropte at jeg måtte få snakke med en lege. Legen kunne berolige meg med at dette heldigvis bare var noe helt ufarlig og helt vanlig. Rare greier, men jeg får jo bare tåle alt som dukker opp.

Blodlating fra egen kran

I dag ble det tatt nye blodprøver, og nå har verdiene på trombocytter gått opp fra 50 til 93 på et døgn. Dette er kjempebra, og nå ser det heldigvis ut til at det bilr ny kur til torsdag.

Etter at jeg kom inn på Ullevål på søndag og fikk bukt med smertene, har jeg endelig fått to netter med mye søvn, og det har jammen gjort godt. Jeg har endelig fått litt mere overskudd. Nå skal jeg slappe av og kose meg hjemme. Så må jeg komme igang med treningen.

«Hentet i ambulanse på spa»

Denne helga hadde vi sett fram til. Så endte det helt topp og rett til bunns.

På fredag drog jeg og min kjære til Holmsbu spa fot å delta på helgesamling i regi av Brystkreft-foreningen. Jeg hadde gleda meg masse til denne helga, og jeg var på forhånd veldig spent på hvordan formen min ville være. Jeg bestemte meg for å dra uansett, det ville jo bare være å hvile om en trengte det. Mest spent var jeg på smertene i beina mine, siden disse har økt på i det siste.

Jeg fikk vært med i to dager. På fredagen var jeg i ganske grei form og jeg var med på programmet og litt på det sosiale litt utpå kvelden. Natta gikk rimelig greit, men smertene måtte selvfølgelig dukke opp. Heldigvis blei det ikke verre enn at jeg fikk kontroll over dem.

På lørdag var det litt variert program. Både sminkekurs, foredrag og samtaler i gruppe. På kvelden var det middag med mini konsert. Kvelden var hyggelig, og vi kosa oss. Vi fikk snakka ltt med andre og vært litt sosiale. Det er jo ikke ofte vi har gjort i det siste.

Helgen blei flott, selv om avslutningen blei litt dramatisk for meg. Selvfølgelig måtte smertene komme tilbake, og denne gangen varte de, jeg fikk ikke kontroll på dem i det heletatt. Fra klokka tre om natta og fram til 10 prøvde vi alt. Ingenting hjalp. Og hva gjør man da? Vi tok kontakt med Ullevål, og ikke lenge etter var jeg på vei til akutten i ambulanse.

I ambulansen hadde jeg det ganske vondt, og det var godt da jeg endelig kjente at smerten begynte å slippe taket.
 

Så nå er jeg her på Ullevål igjen. Nå håper jeg at de klarer å finne ut av dette. Jeg har tatt ultralyd av beina for å utelukke blodpropp. Det var ingenting skummelt å se. Og så har dem tatt rønken av beina mine.

Blodprøvene mine viser litt unormale verdier på urinsyre, og de lurer på om det er det som gjør at jeg får vondt. Jeg har i allefall fått noen piller som skal hjelpe mot betennelse i muskler og skjelett, og urinsyregikt, blant annet. Så nå er det bare å vente å se hvordan det går og om det er dette som er problemet.

Jeg håper at tiden i sykesengen blir så kort som mulig, for alt jeg har klart å trene opp de to siste ukene er blitt satt tilbake ganske mye. Så nå blir det bare å brette opp armene og stålsette seg.

Overraskelser

Det blei ikke noe cellegift på meg denne uka. Blodverdiene mine er for lave.

Det er tallet på trombocytter, blodplater, som er for lavt, og verdiene hadde gått ned mye på kort tid og da er det farlig å gi ny kur. De er litt bekymra for at verdiene skal gå enda mere ned, så jeg skal inn igjen på mandag og ta nye blodprøver. Hvis verdiene stiger, blir det kur til uka.

Blodplater

Det er visst ganske vanlig med denne typen cellegift som jeg går på, gemzar, at blodverdiene kan bli lave. Vi satser på at verdiene stiger og det blir ny kur til uka.

Da jeg var på sykehuset i går, klarte jeg falle; Jeg gikk rett i gulvet og ble liggende rett ut. De holdt på med boning av gulvet, så det blei ekstra glatt, og vips så låg jeg der. Det hele må ha sett veldig komisk ut. Tre sykepleiere kom til og fikk dratt meg opp fra gulvet, satt meg i en rullestol og kjørte meg til en stol. Jeg slo meg heldigvis ikke no særlig, men eg fikk meg en liten støkk.

Jeg fikk også en veldig hyggelig overraskelse i går; Da jeg kom inn døra på Ullevål for å trekke kølapp til blodprøvetaking, satt plutselig lillesøsteren min rett forran meg. Ho hadde bestemt seg for en Oslo-tur, og hun ville overraske meg. Det blei en hyggelig ettermiddag, og vi kosa oss med en god biffmiddag og fikk skravla mye.

Nå er det ikke mange timene til jeg og min kjære skal reise til treff på Holmsbu. Jeg er veldig spent på helgen. Spesielt med tanke på formen min. Den siste dagene, spesielt i natt og morgenen i dag, har jeg hatt de forferdelige smertene i beina igjen.

Denne siste gangen var mye verre enn det noen gang har vært. Ikke nok med at det gjør vondt, jeg klarer ikke få bukt med smertene heller. Jeg har prøvd ut forskjellige kombinasjoner av smertestillende uten virkning, og nå er jeg helt utkjørt. Jeg har ikke fått sovet så mye jeg som jeg trengte i natt og mye morfin gjør meg sløv.

Jeg skal nok klare å kose meg i helgen. Får bare håpe at smertene kan holde seg borte.

Hjemmeseier

Jeg blir ikke bedre, men nå har det gått bra lenge.

Lav sol, høy himmel!

Da har jeg satt ny rekord! Ja for noen er vel det ikke noen stor bragd, men for meg er det en seier: Det er hele fem uker siden jeg har vært en natt på sykehus.

Jeg har fått være hjemme, og det har vært så utrolig godt. Man føler seg friskere også når en får være hjemme. Til daglig tenker jeg ikke så mye over at jeg er alvorlig syk, jeg bare tar hver dag som den kommer og prøver å gjøre det beste ut av den. Jeg gleder meg over hver dag jeg får være i god form og at jeg får være hjemme.

For hver dag som går nå kjenner jeg at jeg blir sterkere i beina. Og de små fremskrittene gleder jeg meg over. I dag klarte jeg å gå tre trappetrinn på «vanlig» måte. Jeg ble skikkelig stolt. De små seierne blir store for meg.

Når jeg ser at det hjelper å være sta, og stå på og presse meg selv, gir det motivasjon til å fortsette. Motivasjon til ikke å gi opp og si at en ikke orker. Det er krever mye energi, og ja, det gjor vondt i kroppen, men jeg biter tenna sammen, sier til meg selv at «dette klarer du». Jeg har mange ganger hatt lyst til å si at «i dag orker jeg ikke», men jeg har ikke droppa turen en eneste dag siden jeg begynte. Og det er jeg stolt av.

I morgen er det cellegift igjen, og jeg håper at det går like greit denne runden også. Det ville være kjedelig å bli syk til helgen da jeg og min mann skal på treff på Holmsbu, – bank i bordet. Det er samling for de med brystkreft med spredning. Det blir en spennende helg med litt kurs, samtaler og sikker mye god mat. Det bli godt å treffe andre i samme situasjon, kanskje spesielt for min mann.

Rett fra levra

Smerter må man regne med. Det er ikke verre enn at en kan leve med det.

Dropsutvalget er borte, bare søppel igjen.

Da har helgen gått og den nye cellegiften har fått virka i kroppen noen dager nå. Det har gått flott. Ingen bivirkninger så langt. Litt småkvalm har jeg vært, men det kan like gjerne komme av sykdommen som av cellegiften.

Det begynner å haste med noe som virker mot kreften i leveren, for der har svulstene fått vokse hele tiden. Jeg har begynt å kjenne trykket, særlig om kveldene, det føles som en blanding av hold, trykk og stikkende smerter. Men blodprøvene viser fortsatt fine leververdier.

Fra før har jeg slitt litt med tørr munn og smaksforandringer. Heldigvis er det ikke alt for ille. Jeg har blitt litt avhengig av å suge på drops for å slippe tørr munn og rar smak, men må prøve å trappe ned litt. Dessuten ser det ut til at drops har forsvunnet fra markedets bevissthet. Hvor ble det av Fruktdrops, Bringebærdrops, Sitrusdrops, Kongen av Danmark, Gammeldags blanding, Flips? Det er bare Søppeldynga igjen.
 

Rundingsbøya mi!

Jeg har klart å gå runden min hver dag. Den er ikke lang, noe over 500 meter, men det er langt nok for meg. Det gjør vondt å gå, beina verker og det gjør vondt i hele kroppen fordi musklene jobber på høygir, men jeg er sta. Musklene har blitt svekket etter at jeg har vært sengeliggende, og jeg skal gjøre mitt til at de skal bli sterke igjen. Jeg må bare være tålmodig og ta tiden til hjelp.

De siste dagene har jeg våknet før klokka seks om morgenen med grusomme smerter i anklene. Det er samme type smerter som jeg før har hatt i knea. Fy flate det gjør vondt, og det er søren meg ikke lett når man må skikkelig på do og klare å gå på vonde føtter, men jeg klarer å krøke meg ut på badet og tilbake til sofaen. Da er de bare å rope på hjelp. Det eneste som hjeler på smertene er å ta en kombinasjon av paracet og morfin. Smertene gir seg som regel etter en times tid. Men det er vondt mens det står på.

Eller går dagene greit. Det blir litt strikking, spilling på ipaden, og i det siste har jeg prøvd meg på lett husarbeid. Jeg orker litt mere nå. Det er greit å kunne bidra litt når jeg orker. Jeg skule ønske jeg hadde vært sterkere i beina så jeg hadde orket turer ned i vaskekjelleren, men det må nok vente til jeg orker å gå i trapper.

Nå gjelder det

Da er behandlingsplan lagt frem til 29. november. Men trening sørger jeg for selv.

To uker på, en uke av, og evaluering 29. november.

Da var jeg i gang med den nye cellegiften, gemzar. Jeg trodde det skull ta lengre tid, men det tok vel en halvtime pluss litt saltvann. Så behandlingen tok ca. 1 time.

Først tok jeg blodprøve. Det er blitt vanskelig å finne steder å stikke i armen nå, så av og til må jeg rekke frem foten. Er blitt immun mot stikking, og merker knapt nåla nå.

Før kuren i dag har jeg forberedt meg godt mot kvalme. Tok til og med emend, men av sykepleierne fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte å ta så sterk kvalmestillende, så neste gang prøver jeg uten.

Denne cellegiften skal visst være veldig snill når det gjelder bivirkninger. En bivirkning jeg ikke liker, er at den påvirker smaksansen, men jeg begynner jo å bli vant med at ting enten smaker ingenting eller alt for mye. Jeg begynner også å kjenne bivirkningene av den forrige cellegiften; nummenhet i fingre og tær, foreløpig lett prikkende, men veldig irriterende.

De siste dagene har skjelettsmertene økt på litt, og jeg har måttet ta litt ekstra smertestillende, men det har ikke vært så vondt at jeg ikke har klart å være oppe.

Denne uka har jeg begynt å gå en liten tur hver dag. Det er ikke langt, men det er en grei liten runde med en slakk oppoverbakke så jeg får trena beina mine. Det er et mål hver dag å komme seg ut og gå denne runden. Og jeg vil vel snart merke fremgang, for nå er beina mine så dårlige at jeg blir skjelven bare jeg står for lenge.

Rart at kroppen blir svak så raskt, det er skummelt syns jeg. Men jeg er fast bestemt på at dette må jeg ta tak i, og jeg skal bli sprekere. Målet mitt er jo at jeg skal orke å gå til barnehagen og hente minsten der. Og kanskje klarer jeg det om et par uker? Jeg skal i allefall gjøre mitt, så hver dag; ut på tur.

Det skal ikke være lett

Jeg må vente noen dager på cellegift. Kunne godt følt meg litt sprekere.

I dag fikk jeg ny telefon fra kreftsenteret. Jeg skal begynne på den nye cellegiften på torsdag. Jeg skal møte opp kl 11.30 for å ta blodprøver. Jeg er veldig spent på denne nye cellegiften, spesielt på hvordan kroppen min vil reagere.

Jeg har ikke snakket med noen som har gått på gemzar, så det er ekstra stor spenning. Jeg har lest litt om denne på nett, og det virker som den skal gis over ganske lang tid, en time. Så da må jeg beregne at det vil gå et par, tre timer på hver runde.

Nå slapper jeg av frem mot torsdag. Er litt slapp i kroppen og lurer fælt på hva jeg skal gjøre for å bli litt sprekere. Det er ikke no gøy når kroppen stritter imot og protesterer på alle måter bare jeg skal forflytte meg fra rom til rom.

Det blir vel bedre, håper jeg. Jeg må kanskje bli flinkere til å gå turer, men det er ikke lett når kroppen ikke vil. Jeg må bli flinkere til å presse meg selv, men det er ikke lett. Alt er så lett å bare utsette til i morgen. Men i morgen da må jeg.