- Lenge siden sist jeg var så dårlig

Det har vært tre dager uten spasertur. Med god grunn og ingen rask bedring i sikte.

Har ennå ikke vært ute og
satt mine spor i snøen.

Denne uka begynte ikke særlig bra for meg. I løpet av helgen har formen bare blitt mer og mer laber, og jeg har orka mindre og mindre.

Den daglige turen min har blitt en saga blott, og jeg orker knapt forflytte meg fra rom til rom. Alt har blitt er ork. Og som om det ikke var nok, i går begynte jeg å kaste opp og blei skikkelig dårlig.

I natt hadde jeg også feber, ikke mye, 38,2°C, men nok til at jeg svetta og følte meg helt matt i hele kroppen. Jeg orka knapt å komme meg på do, og mannen min måtte hjelpe meg. Jeg hater når jeg blir slik dårlig. Det er lenge siden sist jeg var så dårlig.

Jeg har ikke ringt sykehuset om dette. Jeg orker bare ikke tanken på innleggelse. Siden formen er blitt bedre i dag, tyder alt på at det ikke ville vært nødvendig heller. Det er godt å slippe alt stress og mas med prøver, venting og mange forskjellige å forholde seg til.

Det er bare to dager til jeg skal ha cellegift igjen, og nå lurer jeg veldig på om jeg skal orke. Hva om jeg blir enda dårligere? Det er jo blodprøvene som avgjør om det blir kur eller ikke, og selvfølgelig allmentilstanden min. Så jeg får diskutere det når jeg kommer på Ullevål til torsdag.

Jeg har mest lyst til å ha en pause. En lang pause fra all cellegiften, men jeg tør ikke. Jeg er redd for at sykdommen bare utvikler seg raskt uten. Men det er så fristende å bare slippe alt maset. Slippe å få kroppen nedkjørt av all medisinen. Det er bare én ting som avgjør det, og det er om denne cellegiften virker. Virker den, så må jeg jo fortsette.

Jeg får bare stålsette meg og hvile så mye jeg kan. Så får jeg se om formen kommer tilbake, og om jeg får energi til å gå på igjen for fullt.