Diagnoseløs

To netter på sykehus er nok. Nå starter gjenoppbygginga.

Hvad er det, der popper opp

Da var jeg på plass i sofaen hjemme i stua igjen, og det var godt. Godt å slippe sykehussengen lengre enn nødvendig. Og nå håper jeg det blir lenge til neste gang.

Jeg håper at det jeg i samråd med legen har funnet ut ved hjelp av blodprøver, medisinen og tolking av smerter endelig har fått en løsning. 

Diagnosen urinsyregikt er ikke helt sikker, men den kan ikke utelukkes heller, for tegnene som peker mot denne diagnosen er mange. Så da ble vi enig i å behandle meg som om jeg har urinsyregikt. Jeg får da betennelsesdempende medisiner, og når jeg trenger smertelindring, er det morfin som hjeler, og jeg har funnet den dosen som fungerer for meg.

Det har også vært litt spenning rundt blodverdiene mine. Jeg har vært veldig lav på blodplater (trombocytter), og jeg får ikke ny runde med cellegift før dem har kommet over 100. På grunn av disse lave verdiene er det lett å få blødninger i huden, så i går kveld poppet det opp lilla prikker på armen min mens jeg satt å såg på. Jeg blei jo redd og ropte at jeg måtte få snakke med en lege. Legen kunne berolige meg med at dette heldigvis bare var noe helt ufarlig og helt vanlig. Rare greier, men jeg får jo bare tåle alt som dukker opp.

Blodlating fra egen kran

I dag ble det tatt nye blodprøver, og nå har verdiene på trombocytter gått opp fra 50 til 93 på et døgn. Dette er kjempebra, og nå ser det heldigvis ut til at det bilr ny kur til torsdag.

Etter at jeg kom inn på Ullevål på søndag og fikk bukt med smertene, har jeg endelig fått to netter med mye søvn, og det har jammen gjort godt. Jeg har endelig fått litt mere overskudd. Nå skal jeg slappe av og kose meg hjemme. Så må jeg komme igang med treningen.