Da var det stopp

Så er saken klar. Medisinen virker ikke. Nå gjenstår det bare å leve.

Dette skulle være en helt vanlig torsdag, akkurat slik som forrige uke. Jeg skulle jo bare inn  på Ullevål, ta blodprøver, snakke med legen og så få neste dose med cellegift.

I stedet blir livet mitt snudd på hodet på få minutter. Jeg visste jo at denne dagen ville komme, men ikke at den skulle komme i dag.

Etter at jeg hadde snakket med legen fikk jeg sjokk beskjeden: Blodprøvene mine viste høye leververdier, og de er blitt ganske mye forhøyet siden sist. Det betyr at medisinen ikke har virket. Jeg som hadde en så god følelse på at det nå endelig skulle gå bra og at den nå hadde virket. 

Hva nå da? Kan vi ikke vente lenger, prøve litt til i allefall frem til en CT-undersøkelse? Nei, det er ikke vits, og dessverre er det ikke flere muligheter igjen. Ingen medisin igjen å prøve. Så nå er det stopp; stopp i all behandling, og sykdommen går nå over i siste fase.

Hodet mitt er bare i kaos, og det er mange tanker som kommer på en gang. Det viktigste nå blir å ta en dag av gangen. Man vet jo ikke hvordan dagene fremover blir og hvor fort dette vi gå. Men jeg har jo ikke gitt opp håpet enda.

Håper på en fin vår og en super sommer. Jeg skal leve hver dag, og jeg skal holde på det gode humøret mitt. Og jeg skal kose meg hver tirsdag sammen med den flotte gjengen på Lovisenberg. En positiv ting er jo at jeg slipper alle turene til Ullevål.

Nå håper jeg at jeg kan få ekstra energi og at jeg orker mere siden jeg ikke lengre skal ha mere cellegift. Det tar nok litt tid før jeg klarer å forsone meg med at sykdommen har kommet så langt. Det blir nok noen tårer og tunge samtaler. Men det gode er at jeg ikke er alene.