Kampen mot usikkerheten

Det kunne vært verre. Og verre kan det bli. Verst er usikkerheten.



En dag av gangen, det er slik livet mitt er nå. Jeg kan ikke love at i morgen er formen min bedre så jeg kan få gjort det jeg ikke fikk gjort i dag.

Trist er det at det skulle bli slik nå, for jeg hadde jo sett frem til en vår og en sommer der jeg skulle være full av energi og endelig få gjort det jeg har venta på i hele vinter. Det er jo ikke sikkert at det trenger å bli slik, så jeg tar en dag om gangen.

Jeg er her på Lovisenberg en stund til. Jeg har ennå ikke fått bukt med smertene. Når noen smerter er borte, dukker nye opp. De siste dagene har jeg fått tyngre for å puste, og jeg får Fragmin-sprøyte mot blodpropp i lungene, det er forebyggende til jeg har fått tatt CT av lungene, den undersøkelsen blir mest sannsynlig tatt i morgen.

Jeg tenker mye på uka som kommer nå. Torsdagen nærmer seg veldig, og da er det meningen at jeg skal ha neste dose cellegift. Jeg får god støtte her på Lovisenberg, og jeg har fått beskjed om at jeg skal slippe å ta det store valget alene. Alt skal diskuteres grundig, og det viktigste er at jeg ikke skal ha det vondt. Jeg er så glad for den gode omsorgen jeg får.

I dag har jeg også hatt besøk av hele familien min. Det var godt å se alle igjen, selv om det ikke er så lenge siden alle var samla. Jeg merker at jeg blir fortere sliten enn før. Det er ikke så seint på kvelden før jeg finner senga, og som regel sover jeg godt og veldig tungt.

Jeg håper at de neste dagene blir litt lettere, og at jeg kan komme meg såpass at jeg er tøff nok til å prøve en ny runde til med cellegift.