torsdag 23. februar 2012

Sliten kropp

CT- bildene jeg tok på tirsdag var fine.
Det var ikke no skummelt å se på CT- bildene, og det er jo fint. Jeg trodde ikke at det skulle være en skummel blopropp i lungene, men det var greit å være på den sikre siden.

Dei siste dagene har jeg vært forferdelig sliten.

Cellegiftkuren tar på, og kroppen min har vært helt potetsekk, den har ikke villet lystre. Så det har ikke vært så mye turgåing på meg.

Jeg ble kjempesliten bare av en liten treningsøkt med fysioterapeuten, og  ikke minst av å gå opp trappa til spisesalen. Sammen med legen har vi lest oss frem til noen av bivirkningene av Xeloda (cellegiftenkuren), og sammen har vi kommet frem til at alle plagene jeg har hatt i det siste er bivirkninger av den.

Nå er jeg i gang med "friuken" min.
Endelig en uke fri for cellegift nå, og i dag har jeg faktisk vært ute og gått en liten tur. Det er var deilig å komme seg ut i litt frisk luft igjen. Jeg måtte ikke ut, men jeg tok en tur til apoteket for å bestille sprøyta mi, Xgeva, som jeg skal ha i morgen.

Det er den sprøyta jeg får hver fjerde uke som skal styrke skjelettet mitt. Denne gangen tar jeg den i friuka mi. Det skal bli spennende å se om jeg får like mye vondt i kroppen denne gangen. Håper å slippe litt billigere unna nå som jeg ikke går på cellegift samtidig.

Ellers er det ikke lenge før jeg skal hjem.
Det er planen at jeg skal hjem på mandag. Det skal bli deilig å komme hjem igjen til familien og sin egen seng. Ellers er vi igang med å legge til rette for å gjøre ting litt enklere for meg. Vi skal sette inn dusjkabinett, og så har vi kjøpt ekstra madrasser til senga, så nå skal jeg nok få det fint.

søndag 19. februar 2012

Helgebesøk og snart hjem.

Denne helgen har jeg hatt hele familien på besøk.

Det har vært koselig med besøk av familien. Når jeg ikke kan komme hjem til dem, så kom dem til meg. Vi kosa oss veldig her på lørdagskvelden, og alle sov vi godt.

Jeg er no snart ferdig med cellegiftrunden
Det merkes på kroppen og jeg er mye trøtt. Enkelte dager sover jeg til langt ut på morgenen før jeg i det hele klarer å stå opp. Det er ikke viljen det står på, men kroppen vil ikke være våken.

På mandag skal jeg ta ct av lungene mine
Legen tror ikke det er noe galt, men dem vil ta en test for sikkerhets skyld. Siden jeg hasr litt vondt i brystet og puster litt tungt. Dette er for å utelukke blodpropp. Jeg får også Fragmin morgen og kveld som forebyggende. Det er en blodfortynnende medisin som jeg får i form av en sprøyte.

Ellers håper jeg at formen blir litt bedre
Det skal bli godt med en ukes pause nå, og jeg håper at formen blir litt bedre og at jeg orker mere. Planen er at jeg skal hjem på tirsdag, men de vil ikke sende meg hjem før de er trygge på at jeg skal klare meg bra.

tirsdag 14. februar 2012

Et godt sted å være

Dagene blir av og til lange her på Lovisenberg. Men jeg får tiden til å gå likevel.

Selv om dagene blir like er det viktigste at jeg klarer å holde motet og humøret oppe. For hver dag som går er jeg nermere dagen jeg skal reise hjem.

Jeg er nå halvveis i cellegiftkur nr 3
Og det begynner jeg å merke på kroppen. Det er tungt å stå opp om morgenen, og kroppen vil liksom ikke helt være med på notene. Så i dag var klokka nærmere 12 før jeg kom meg opp og i gang.

Jeg er mye letterte til sinns om dagen, og jeg tror nok at den gode beskjeden jeg fikk forrige uke om at cellegiften har virket er grunnen. Nå er det liksom håp, og alt er ikke så håpløst og fortvilende som det var før. Nå skal jeg kjempe og ikke gi opp og miste motet.

Hver dag er det trening.
Det er ikke noe kjære mor, og jeg slipper ikke unna. Hver dag kommer fysioterapeuten inn på rommet mitt. Jeg får litt lymfeødembehandling, det er ganske godt, og jeg slapper av og bare nyter det. Etterpå er det opp og trening av armen. Den blir stadig sterkere, men det er fortsatt lang vei frem mot målet. Og det er god motivasjon når en ser de små fremskrittene.

I begynnelsen ville jeg ikke være her.
Men nå vil jeg være her, selv om jeg lengter hjem noen ganger, er dette et godt sted å være. Det er så stille og rolig her, og en har alle muligheter til å hente krefter og bygge seg opp til en skal hjem og tilbake til hverdagen. De som jobber her er bare fantastiske, og ikke minst har alle tid. God tid til å snakke og til å lytte. Så dette er en plass jeg gjerne vil tilbake til når den tid kommer.

torsdag 9. februar 2012

Halvveis på hjemvei

Dagene på Lovisenberg hospice er greie.

Jeg ville ikke hit. Jeg ville bare hjem. Alle sa at det ville være så bra for meg å være her, så jeg lot meg overtale til et to ukers opphold.

Først fikk jeg det minste rommet. Dagen etter, det største. Her er det plass til hele familien, og i helga blir det overnattingsfest... kanskje, da.

Her er det fullt sykehuspersonale, men roligere. Jeg har mer kontrollen selv. Hver dag er det trening med fysioterapeut, og jeg er ute og går tur hver dag, mest sammen med en pleier. Målet er at jeg skal mestre hverdagen bedre og klare mer, og kunne gå ut på egenhånd.

Jeg er blitt frisk av influensaen, og startet på nye 14 dager med cellegift i går. Nå er målet å bli sterkere fysisk og psykisk, så jeg kan klare meg mer alene hjemme, og få trua på at dette skal gå bra en god stund framover.

fredag 3. februar 2012

Og så; over til vanlige sykdommer

Man kan ikke få bare gode nyheter. Dette ligner på influensa. Har smitten vært med hjemmefra?

Hele familien har vært syk etter tur. Bare ikke Anja. Skulle nesten tro angsten har holdt basilluskene i sjakk.

Det er ikke bare greit å bli sjuk på et sykehus. Herfra skal ingen bakterier slippe uoppdaget. Alle prøver må tas. I kopp i rør i flaske. Resultatene kommer om en uke...

Da er det godt å ha fått tilbake en del humør og livsgnist. Er dette det samme som resten av familien har hatt, blir det mye soving og diffuse smerter. Slitsomt.

Sykehuset vil holde på Anja ihvert fall over helgen. Enten det er bakterier eller virus, skal ikke nye 14 dager med cellegift starte før ho er blitt frisk. Men nå vet vi at det ikke lenger er så farlig som for bare en drøy måned siden.

Cellegiften virker, og den trenger kreften tilbake. Ingen tror cellene skal utslettes fullstendig, men fortsetter dette, får de ikke gjort noe farlig med Anja. Det er til å leve med. Det er håp. Bank i bordet.

En gladmelding

Dette blir et kort innlegg, men jeg ville bare fortelle de gode nyhetene.

CT-undersøkelsen i dag viser at cellegiften har hjulpet og at alle metastasene som er målbare har krympa!

Jeg er superglad nå, det var godt å endelig få en god nyhet etter alle nedturene. Kanskje kan dette hjelpe på humøret og gi litt nytt håp og mot.

torsdag 2. februar 2012

Tunge dager

Det har vært tunge dager. Alt for tunge for en forstand. En person. For en familie.

En skal jammen være sterk om en skal kunne klare å holde motet oppe hele tiden. Nå har jeg bare gått rett i kjelleren og klarer ikke finne veien opp igjen selv.

Så da var det inn på Ullvål en tur igjen. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å være her, men håper jeg kommer meg fort.
 
Aller helst vil jeg jo være hjemme.
Men det er jo ikke lett å være hjemme når en ikke klarer å takle hverdagen slik den er. For meg nå er det angsten som er verst. Angsten og reddselen. Redd for at sykdomen skal ha spredd seg enda mere. Redselen for at medisinene ikke virker og angsten for å dø. Det er det som er det tyngste. Og det er vanskelig å ha det slik. Jeg gråter mye - og det gjør så vondt å ha slike tanker, så vondt at det gjør vondt helt inn i hjertet.


Det er ikke lett å være mamma...
...når en har det så vondt som jeg har det nå. Jeg håper at jeg kan få hjelp nå til å komme meg opp igjen. Hjelp til å sortere tankene mine slik at jeg kan leve med sykdomen min og prøve å ha et så normalt liv som mulig.

Uvissheten er det verste, det å ikke vite. Ikke vite om hvor lenge jeg får lov til å leve, uvissheten om hvordan livet blir og hvordan sykdomen vil utvikle seg. Så da er det lett å skjønne at dersom en bruker all sin energi på å tenke slike tanker, blir en jo gal til slutt.


Nå er jeg sliten, veldig sliten.
Jeg er sliten av alle tankene mine, sliten av å gråte. Jeg har grått mye - så mye at jeg er helt utslitt av det. Jeg vil jo ikke ha det slik som dette, jeg vil være sterk. Sterk og ta dagene som de kommer, leve her og nå, men nå trenger jeg hjelp til å finne denne veien. Hjelp til å være sterk.