I dag kom endelig telefonen fra Ullevål. Nå skal jeg innlegges - nå begynner det hele. Det tøffe og ukjente. Jeg er utrolig letta! Nå er vente tiden over og endelig nå skal jeg begynne på den tøffe og ukjente veien for å bli frisk.
Vet ikke så mange detaljer enda, men skal først inn og ta noen blodprøver, så skal jeg legges inn til vurdering for hvilken type behandling jeg skal starte på. Fikk beskjed om at jeg måtte belage meg på at jeg skal være inne 2 - 3 dager.
Godt at jeg får ha med meg pcen min - slik at jeg kan få holde kontakten med alle dere :)
Jeg skal oppdatere der her inne om hva som skjer. Er skikkelig spent på morgendagen jeg nå. Utrolig deilig å vite at nå er det hele i gang og jeg er i gode hender.
onsdag 30. juni 2010
tirsdag 29. juni 2010
Skyfri himmel
Har alltid latt meg fascinere av skyer og vær. Utrolig morsomt å studere skyer og se hvordan dem forandre seg og blir til mange ulike ting. Man kan se på skyene og så vet man hvilket vær det kommer til å bli.
Øynene er menneskene sine skyer. Øynene forteller mye om hvordan vi har det inni oss. Hun har så triste øyner, eller øynene strålete av lykke.
Lurer på hva mine øyner forteller jeg? Kaos eller redsel?
Jeg er jo ikke lei meg, men er jeg er jo heller ikke 100% glad.
Jeg er vel det man kaller i lettere sjokk tilstand. Klarer ikke helt forholde meg til alt som kommer til å skje, samtidig som om jeg prøver å legge alle tankene bort fra det som skal skje fremover. Vil ikke la det ødelegge det som er nå, fordi det hele er så uvirkelig akkurat nå. Jeg vil glemme at jeg er syk nå. Så kan jeg "bli syk" når telefonen kommer fra sykehuset at nå skal det hele starte. Nå skal jeg bare kose meg og sitte på hveranden og se på skyene. Kanskje blir det noen mørke skyer med torden og regn?
Øynene er menneskene sine skyer. Øynene forteller mye om hvordan vi har det inni oss. Hun har så triste øyner, eller øynene strålete av lykke.
Lurer på hva mine øyner forteller jeg? Kaos eller redsel?
Jeg er jo ikke lei meg, men er jeg er jo heller ikke 100% glad.
Jeg er vel det man kaller i lettere sjokk tilstand. Klarer ikke helt forholde meg til alt som kommer til å skje, samtidig som om jeg prøver å legge alle tankene bort fra det som skal skje fremover. Vil ikke la det ødelegge det som er nå, fordi det hele er så uvirkelig akkurat nå. Jeg vil glemme at jeg er syk nå. Så kan jeg "bli syk" når telefonen kommer fra sykehuset at nå skal det hele starte. Nå skal jeg bare kose meg og sitte på hveranden og se på skyene. Kanskje blir det noen mørke skyer med torden og regn?
søndag 27. juni 2010
Sånn er det bare.
Dagen i dag er egentlig fin. Tenker egentlig ikke så mye på at jeg er syk i dag. Har prøvd å holde fokuset borte fra det. På fredags kvelden var jeg bare lei meg, sikkelig lei meg og syntes at alt var skikkelig urettferdig. Hvorfor? Hvorfor akkurat meg? Men det hjelp å få gråte ut - gråte ut alle tårene og slippe ut alt jeg hadde prøvd å trenge unna - da var det godt å ha en armkrok. Etter på følte jeg meg litt greiere.
Helgen har gått med til ungene og husarbeid, litt shopping og prøve å finne igjen stua under all klesvasken.
De to eldste skal reise til farmortil uka. Det kommer til å bli ganske stille her da med bare lillegutt igjen her. Han har blitt syk igjen - feber og ikke helt seg selv. Håper han kommer seg fort denne gangen også slik at han kan tilbringe dagene i barnehagen.
Neste uke er vel den siste uken jeg har igjen før alt starter, men det orker jeg ikke tenke på. Nå skal jeg bare slappe av og nyte de "siste dagene" før alvoret begynner.
Helgen har gått med til ungene og husarbeid, litt shopping og prøve å finne igjen stua under all klesvasken.
De to eldste skal reise til farmortil uka. Det kommer til å bli ganske stille her da med bare lillegutt igjen her. Han har blitt syk igjen - feber og ikke helt seg selv. Håper han kommer seg fort denne gangen også slik at han kan tilbringe dagene i barnehagen.
Neste uke er vel den siste uken jeg har igjen før alt starter, men det orker jeg ikke tenke på. Nå skal jeg bare slappe av og nyte de "siste dagene" før alvoret begynner.
lørdag 26. juni 2010
Litt om alt.....
Etter at jeg en tid hadde gått med en ekkel følelse i magen om at noe ikke var som det helt skulle være bestemte jeg meg til å gå til legen. Den lille klumpen inne i puppen ble jo aldri borte etter amming og uroen ble ikke akkurat mindre da.
Så den 26. mai var jeg hos legen etter å ventet på legetimen i et par uker. Hun likte ikke helt det hun så, men tenkte ikke på kreft siden den var så stor og har og siden jeg også skal utredes for nevrofibrotamose type 1. Men hun sa hun skulle sende henvisning.
Etter noen dager ringte jeg Ullevål for å sjekke om dem hadde fått hennvisningen - nei de kunne ikke finne den. Så purra jeg på den først en gang, så en gang til og en tredje gang. Da blei jeg sint og ba sekreteren fakse den direkte til Ullevål det var mandag og nå gikk dagene som dette:
Mandag 21. juni:
Jeg ringer til Ullevål og hører om dem har fått hennvisningen. Nei var svaret. Etter noen telefoner frem og tilbake blir den fakset dit. Jeg ringer dit og får bekreftet at den har kommet frem. Jeg forteller også litt om klumpen i puppen min og sier at jeg har begynt å bli redd fordi puppen min har begynt å hovne opp og bli om og varm og at jeg har hovnet opp under armen. Jeg spør om jeg kan få time før jeg drar på ferie. Vi skal vurdere saken din sier dem.
En time seinere ringer telefonen. Kan du komme på onsdag? Så klart svarte jeg.
Tirsdag 22. juni:
Dagen går med til å tenke. Tenk om det er noe farlig? Jeg sier til meg selv at det sikkert er noe helt ufarlig som dem sikkert bare kan operere bort.
Onsdag 23. juni:
Så var dagen der. Jeg skulle inn på sykehuset og ta mamografi. Mamografiundersøkelsen var helt ok den. Hadde hørt så mye om at det skulle være så ubehagelig, men det syns ikke jeg. Etter undersøkelsen fikk jeg beskjed om å vente litt. Så fikk jeg beskjed om at jeg måtte komme inn til en ultralyd undersøkelse av puppen min og fikk beskjed om at jeg måtte ta noen prøver. Dem sa ikke så mye egentlig.
Det var først en lege der og etter at alle undersøkelsene var ferdig var det fem personer. Jeg spurte når jeg fikk vite noe om resultatet. ca 2 - 3 dager fikk jeg til svar, men jeg skal gå å finne en time til deg sa sykepleieren - så var alle borte.
Blei en liten stund å vente så kom hun tilbake. Du må komme tilbake i morgen - har du noen som kan blir med deg? Er fint å ha med seg noen slike at du får med deg all informasjonen som blir gitt. Og det betyr? Er jeg syk? Har jeg kreft? Prøvde å spørre, men vi ser deg i morgen - møt opp på kreftsenteret - vet du hvor det er? Hø? Nei ...... jo ved Kiwi .... og så dro jeg. Skulle jo på jobben.
Jeg kom opp på jobben og gikk rett inn til "sjefen" - jeg orker ikke være her i dag, kan jeg få gå hjem? Vi ble sittende og snakke sammen og ble enige om å fortelle kollegane mine at jeg kom til å få en "dårlig" beskjed i morra og så kjørte hun meg hjem. Fikk mange gode klemmer og trøstende ord av mine gode kolleger før jeg dro hjem. Jeg prøvde å slappe av så god som mulig resten av dagen, faktisk sov jeg godt den natten.
Torsdag 24. juni:
Da var den dagen kommet. Satt på venterommet og trodde jeg skulle blir sprø. Minuttene gikk så sakte , og det ble ikke bedre at en kom inn og sa at det var litt forsinkelser og at det ble nok en stund til å vante. Huff.
Men så endelig ble jeg ropt opp. Jeg viste hva som skulle komme, men jeg hadde jo et lite håp om at dem skulle si at dette ikke var no farlig og at jeg bare kunne slappe helt av og reise hjem. Så kom det: Vi har detsverre funnet en ondartet svulst i brystet ditt med spredning til et par lymfeknuter under armen...... så kom alle tårene.
Jeg fikk mye informasjon om hva som kommer til å skje fremover; cellegift, fjerning av bryst, mer cellegift og strråling. Du kommer til å miste håret og vær forberet på at dette tar tid og at det blir mange tøffe tak.
Hva meg jobbe spurte jeg.? Du må bare forberede sjefen på at du blir borte minst et halvt år ...... usj.
Da var det bare å reise hjem fortelle slekt og venner og ikke minst kolleger om tilstanden. Mest gruet jeg meg å fortelle de til barna mine, men dem tok det greit.
Jeg ville fortelle det selv og det ble noen tøffe telefoner og noen meldinger som gikk ut den dagen.
Jeg dro på jobben også, jeg ville fortelle det til dem også - var så godt å få det ut og det var så godt å se all den omsorgen og alle de gode klemmene jeg ble møtt med. Vi gråt og tørket tårer sammen.
Takk alle sammen for all støtten så langt.
Vil dere vite hvordan det går fremover med meg så får dere følge med på denne bloggen.
Så den 26. mai var jeg hos legen etter å ventet på legetimen i et par uker. Hun likte ikke helt det hun så, men tenkte ikke på kreft siden den var så stor og har og siden jeg også skal utredes for nevrofibrotamose type 1. Men hun sa hun skulle sende henvisning.
Etter noen dager ringte jeg Ullevål for å sjekke om dem hadde fått hennvisningen - nei de kunne ikke finne den. Så purra jeg på den først en gang, så en gang til og en tredje gang. Da blei jeg sint og ba sekreteren fakse den direkte til Ullevål det var mandag og nå gikk dagene som dette:
Mandag 21. juni:
Jeg ringer til Ullevål og hører om dem har fått hennvisningen. Nei var svaret. Etter noen telefoner frem og tilbake blir den fakset dit. Jeg ringer dit og får bekreftet at den har kommet frem. Jeg forteller også litt om klumpen i puppen min og sier at jeg har begynt å bli redd fordi puppen min har begynt å hovne opp og bli om og varm og at jeg har hovnet opp under armen. Jeg spør om jeg kan få time før jeg drar på ferie. Vi skal vurdere saken din sier dem.
En time seinere ringer telefonen. Kan du komme på onsdag? Så klart svarte jeg.
Tirsdag 22. juni:
Dagen går med til å tenke. Tenk om det er noe farlig? Jeg sier til meg selv at det sikkert er noe helt ufarlig som dem sikkert bare kan operere bort.
Onsdag 23. juni:
Så var dagen der. Jeg skulle inn på sykehuset og ta mamografi. Mamografiundersøkelsen var helt ok den. Hadde hørt så mye om at det skulle være så ubehagelig, men det syns ikke jeg. Etter undersøkelsen fikk jeg beskjed om å vente litt. Så fikk jeg beskjed om at jeg måtte komme inn til en ultralyd undersøkelse av puppen min og fikk beskjed om at jeg måtte ta noen prøver. Dem sa ikke så mye egentlig.
Det var først en lege der og etter at alle undersøkelsene var ferdig var det fem personer. Jeg spurte når jeg fikk vite noe om resultatet. ca 2 - 3 dager fikk jeg til svar, men jeg skal gå å finne en time til deg sa sykepleieren - så var alle borte.
Blei en liten stund å vente så kom hun tilbake. Du må komme tilbake i morgen - har du noen som kan blir med deg? Er fint å ha med seg noen slike at du får med deg all informasjonen som blir gitt. Og det betyr? Er jeg syk? Har jeg kreft? Prøvde å spørre, men vi ser deg i morgen - møt opp på kreftsenteret - vet du hvor det er? Hø? Nei ...... jo ved Kiwi .... og så dro jeg. Skulle jo på jobben.
Jeg kom opp på jobben og gikk rett inn til "sjefen" - jeg orker ikke være her i dag, kan jeg få gå hjem? Vi ble sittende og snakke sammen og ble enige om å fortelle kollegane mine at jeg kom til å få en "dårlig" beskjed i morra og så kjørte hun meg hjem. Fikk mange gode klemmer og trøstende ord av mine gode kolleger før jeg dro hjem. Jeg prøvde å slappe av så god som mulig resten av dagen, faktisk sov jeg godt den natten.
Torsdag 24. juni:
Da var den dagen kommet. Satt på venterommet og trodde jeg skulle blir sprø. Minuttene gikk så sakte , og det ble ikke bedre at en kom inn og sa at det var litt forsinkelser og at det ble nok en stund til å vante. Huff.
Men så endelig ble jeg ropt opp. Jeg viste hva som skulle komme, men jeg hadde jo et lite håp om at dem skulle si at dette ikke var no farlig og at jeg bare kunne slappe helt av og reise hjem. Så kom det: Vi har detsverre funnet en ondartet svulst i brystet ditt med spredning til et par lymfeknuter under armen...... så kom alle tårene.
Jeg fikk mye informasjon om hva som kommer til å skje fremover; cellegift, fjerning av bryst, mer cellegift og strråling. Du kommer til å miste håret og vær forberet på at dette tar tid og at det blir mange tøffe tak.
Hva meg jobbe spurte jeg.? Du må bare forberede sjefen på at du blir borte minst et halvt år ...... usj.
Da var det bare å reise hjem fortelle slekt og venner og ikke minst kolleger om tilstanden. Mest gruet jeg meg å fortelle de til barna mine, men dem tok det greit.
Jeg ville fortelle det selv og det ble noen tøffe telefoner og noen meldinger som gikk ut den dagen.
Jeg dro på jobben også, jeg ville fortelle det til dem også - var så godt å få det ut og det var så godt å se all den omsorgen og alle de gode klemmene jeg ble møtt med. Vi gråt og tørket tårer sammen.
Takk alle sammen for all støtten så langt.
Vil dere vite hvordan det går fremover med meg så får dere følge med på denne bloggen.
Jeg har fått brystkreft...........
Nå har det gått et par dager siden jeg fikke den endelige beskjeden. Huff det er jo ikke lett dette, men jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivt - sier til med sel at dette skal gå bra! Og det gjør det vel også.
Det er godt at en møter så mange gode mennesker som en kjenner også som er med på å gi håp, mange gode klemmer og gråter en skvett sammen med meg. Så har jeg jo familien rundt om meg. De tre flotte barna mine og mannen min. Hadde aldri klart med uten dem. Vi skal kjempe denne kampen sammen og ta alle de tøffe takene! Jeg skal bli frisk - men det vil ta tid. Håper jeg klarer å være like sterk når det står på som verst. Det hele har vel ikke gått helt opp for meg enno - men dette skal gå bra!
Det er godt at en møter så mange gode mennesker som en kjenner også som er med på å gi håp, mange gode klemmer og gråter en skvett sammen med meg. Så har jeg jo familien rundt om meg. De tre flotte barna mine og mannen min. Hadde aldri klart med uten dem. Vi skal kjempe denne kampen sammen og ta alle de tøffe takene! Jeg skal bli frisk - men det vil ta tid. Håper jeg klarer å være like sterk når det står på som verst. Det hele har vel ikke gått helt opp for meg enno - men dette skal gå bra!
Abonner på:
Innlegg (Atom)