Siste maske

Det har gått en uke og litt til etter den tunge beskjeden jeg fikk. Og jeg har fått tid til å fordøye alt.

Siste maske er strikket

Egentlig så hadde jeg trodd at jeg kom til å gå rett i kjelleren når jeg fikk beskjeden om at all behandling var over, men jeg tror at alt jeg har vært igjennom til nå har gjort meg sterk. Sterk nok til å takle det meste. Det tøffeste var å fortelle det til alle andre, familie og venner.

Formen min er ok om dagen, jeg holder ut hele dagen, og jeg orker å styre litt. I helgen hadde jeg kjempekoselig besøk av mammaen min, søsteren og tante barna mine. Jeg var med ut på shopping og hadde en ganske så aktiv helg. Jeg merket det godt i beina på søndagskvelden, men det viktigste var jo at jeg orket å være med.

Jeg håper at formen holder seg stabil fremover nå, det er så godt å kjenne at jeg orker og at jeg klarer å gjøre det meste jeg vil. Det er bare en ting jeg er lei meg for, og det er at jeg ikke klarer å strikke lengre.

Strikketøyet har vært Anjas
faste følgesvenn i kreften.

Kreften og lymfeplagene har nå tatt over armen min, og jeg klarer ikke strikke. Jeg har prøvd en hel måned nå å trene opp armen, men dessverre ser det ikke ut som det blir no bedre, det har bare blitt verre.
 
Jeg trodde jeg skulle få lov til å ha strikkingen, og det var så fint å ha noe å fylle dagene med. Jeg måtte gråte litt da jeg fant ut at jeg aldrig kommer til å klare å strikke igjen. Det var jo noe jeg elsket å holde på med.
 
Nå er mitt største ønske en strikkemaskin. Jeg leter på nett etter brukte, men jeg ser at de koster en del. Jeg håper jeg finner en. Det er bare å begynne å spare. Ellers så går dagene ganske fort. Og nå er det snart mai.