Hjemmeseier

Jeg blir ikke bedre, men nå har det gått bra lenge.

Lav sol, høy himmel!

Da har jeg satt ny rekord! Ja for noen er vel det ikke noen stor bragd, men for meg er det en seier: Det er hele fem uker siden jeg har vært en natt på sykehus.

Jeg har fått være hjemme, og det har vært så utrolig godt. Man føler seg friskere også når en får være hjemme. Til daglig tenker jeg ikke så mye over at jeg er alvorlig syk, jeg bare tar hver dag som den kommer og prøver å gjøre det beste ut av den. Jeg gleder meg over hver dag jeg får være i god form og at jeg får være hjemme.

For hver dag som går nå kjenner jeg at jeg blir sterkere i beina. Og de små fremskrittene gleder jeg meg over. I dag klarte jeg å gå tre trappetrinn på «vanlig» måte. Jeg ble skikkelig stolt. De små seierne blir store for meg.

Når jeg ser at det hjelper å være sta, og stå på og presse meg selv, gir det motivasjon til å fortsette. Motivasjon til ikke å gi opp og si at en ikke orker. Det er krever mye energi, og ja, det gjor vondt i kroppen, men jeg biter tenna sammen, sier til meg selv at «dette klarer du». Jeg har mange ganger hatt lyst til å si at «i dag orker jeg ikke», men jeg har ikke droppa turen en eneste dag siden jeg begynte. Og det er jeg stolt av.

I morgen er det cellegift igjen, og jeg håper at det går like greit denne runden også. Det ville være kjedelig å bli syk til helgen da jeg og min mann skal på treff på Holmsbu, – bank i bordet. Det er samling for de med brystkreft med spredning. Det blir en spennende helg med litt kurs, samtaler og sikker mye god mat. Det bli godt å treffe andre i samme situasjon, kanskje spesielt for min mann.