Det går opp og ned med kreften. Og man må visst bli sjuk for å finne ut av det.
Sist Anja fikk vite noe, ble ho lagt inn med panikkangst. Da hadde alle kreftcellene krympet.
Nå fikk ho feber, og ble kalt inn i hui og hast for å stenges inn på isolasjon. Negativ bakterieprøve, så da kan vi se på andre ting.
Anja har hatt verre vondt i ryggen en ukes tid, så da ble det en time i MR-en. Så kom resultatene: Større forandringer i skjelettet.
Beskjeden er at det ikke er umiddelbar fare for at nervetråder skal komme i klem. Ennå.
Frykten er at noe i ryggraden skal kollapse. "For da blir jeg lam," forteller Anja.
Behandlingen er stråling. Ti dager. Oppstart så fort som mulig. Spørsmålet er om pasienten vil ligge på sykehuset gjennom behandlinga.
Anja vil hjem. Er bare lei sykehus. Beskjeden førte ikke til panikkangst. "Men jeg vet ikke hvordan det blir senere," sier Anja. "Når Andreas kommer hjem," tenker jeg.
Anja har holdt depresjonen i sjakk en stund nå. Kan gråte sårt, men setter ord på det og er med på både sorg og glede. Og nå vil Andreas ha mamman sin.
Jeg tenker sånn på dere, - og ønsker hele tiden at alt skal gå den riktige veien! Hilsen Ingunn
SvarSlettTenker på dere hele veien, oppturer og nedturer.
SvarSlettHåper at dere alle er i form til den store Paris-turen :-)
Klem Heidi :-)