Det store valget

Hvor lenge skal jeg orke bivirkningene? Virker medisinene så det svarer seg?

Det har gått rimelig greit siden forrige kur. En uke er gått, jeg kan ikke akkurat skryte av å ha vært supersprek, men jeg har jo kommet meg gjennom uka.

Jeg har slitt med kvalme, og matlysten har ikke vært særlig å skryte av. Jeg spiser når jeg har lyst på mat, små måltider ganske ofte. Jeg sliter litt med å få i meg nok drikke, men prøver så godt jeg kan.

I dag var det tid for cellegift igjen. Jeg var ikke så veldig motivert for en ny runde akkurat i dag, men jeg stålsatte meg og overvant den verste kvalmen.

Det er ikke sånn at jeg ikke orker mere nå, jeg er ikke kommet dit ennå, men tankene er jo der. Tankene rundt valget, det valget jeg må ta. Ikke nå, men om litt. Legen min har snakket om den dagen, og spurt meg om hva jeg tenker i forhold til det.

Det er tøft å tenke på det, og gråten kommer lett når en blir tvunget til å tenke tanken. Tenke tanken at nå er det stopp, nå orker jeg ikke mere cellegift, nå vil ikke kroppen min mer. Nå er det bare lindring som er medisinen og resten av livet å leve. Resten av livet, hvor lenge blir det?

Nå har jeg fått beskjed om at jeg slipper å tenke den tanken før de nye CT-resultatene er klare. Det blir først i slutten av september, en måned til. Og før det er det to runder til med denne cellegiften. Først da, da vet vi om den har virket, og først da skal vi ta stilling til veien videre. Og alternativene.

Det var godt å kunne dra hjem og slippe å tenke at jeg må forholde meg til det store spørsmålet. Jeg fikk også alternativet om å slippe cellegiften også, bare få reise hjem og hvile, men jeg ville ha cellegiften i dag. Jeg har overtalt meg selv til at jeg skal klare det.

Og alt i alt - det var godt å komme hjem igjen i kveld. Godt å se, høre og lese alle meldingene jeg har fått i dag. Takk for all støtten, det gir meg styre.