Skynde seg langsomt

Ingen fare. Jeg er bare alvorlig syk.

Det går sakte fremover. Formen er noenlunde grei det ene øyeblikket for å være helt borte i det neste. Legene har sagt rett ut at det er ikke er snakk om noen hjemreise før neste uke. 

Heldigvis er blodverdiene mine på vei opp. I dag var blodtrykket mit også normalt og pulsen min har roet seg ned fra 115 til 65, så nå begynner verdiene å stabilisere seg.

I natt har jeg sovet ganske brukbart, og da jeg våknet, følte jeg meg ganske uthvilt. Jeg klarte å stelle meg selv i dag, men etterpå var jeg så sliten at jeg måtte hvile meg en god stund.

Heldigvis er formen stigende, selv om det går sakte. Og det er greit å vite at jeg får lov til å ta den tiden jeg trenger. Matlysten er også blitt mye bedre. I dag har jeg klart å spise en solid frokost og en grei porsjon med middag, og heldigvis er kvalmen så å si helt borte. Det er utrolig deilig at den endelig har sluppet taket.

Ellers klarer jeg å holde meg våken lengre og lengre, og jeg har også orket å gå en liten tur i gangen med følge. Det er deilig å kunne bevege seg litt igjen. Nå satser jeg på at det bare går rett vei. Jeg må bare være tålmodig og ta tiden til hjelp.

Jeg er veldig spent på veien videre, på behandling og undersøkelser, men legene sier at jeg nå bare skal tenke på å hvile meg og komme meg først, så skal vi ta de tingene etter hvert. Det er lett for dem å si, men jeg lurer. Det er så mye jeg vil vite, så mange spørsmål, men ingen svar å få. Det er ikke annet å gjøre da enn å vente.