Nær full kollaps

Det ble bare ti dager hjemme denne gangen også.

Dagene etter nye kur blei ikke som jeg hadde tenk. Hadde jo et håp om at jeg skulle tåle den rimelig greit, men der tok jeg visst feil.

Dagene før kur var heller ikke så mye å skryte av, det er kvalmen som har vært verst. Den øka bare på, jeg begynte å kaste opp under kuren, og etter det ble jeg ikke bedre, hodepinen og kvalmen øka bare på, og jeg blei bare dårligere og dårligere.

Ikke hjalp pillene jeg fikk mot kvalmen heller. Det å være så veldig kvalm er det verste jeg veit. Ikke får en i seg mat, og ikke har en lyst på noe heller.

Jeg hadde jo ikke noe lyst til å havne på sykehus heller. Jeg har besøk hjemme og vil jo gjerne være der. Men jeg måtte til slutt bare innse at jeg måtte ha hjelp. Jeg var så sliten at jeg ikke orket å holde meg våken, og ikke klarte jeg føre en samtale.

Da jeg kom inn på Ullevål, fikk jeg all medisin intravenøst, og fikk også hele 3 liter intravenøst veske. Det gjorde godt, jeg var rimelig dehydrert. Det hadde ikke gått så mye lenger før jeg hadde kollapset helt, mente legen, og det var bra at jeg kom inn da jeg gjorde.

I natt har jeg fått sovet rimelig greit og fått mye væske, og i dag endelig har kvalmen begynt å gi seg. Jeg får fortsatt litt væske intravenst og må skrive drikkeliste for å passe på at jeg får i meg nok drikke.

I dag har jeg også tatt CT av hodet mitt. Jeg er mye plaget av trykk i hodet, så jeg håper at de kan finne ut hva som gjør det. De har igjen øka den forhatte medrolen, men det ser ut til at det hjelper.

Det blir spennende å se om det blir ny cellegiftkur på meg i morgen, og hva de eventuelt gjør. Jeg vil jo gjerne ha, men samtidig vil jeg slippe å være dårlig. Det kan jo hende det vil gå mye bedre denne gangen.

Jeg velger å tenke positivt og tro på at det vil gå greit. Vi får ta det som det kommer. Så får jeg ta en dag om gangen. Nå skal jeg bare slappe av, og håper på at kreftene kommer tilbake litt etter litt. Jeg vil også hjem.