Håp som har vært ute en vinternatt før

Hva skal man si? Et skritt nærmere døden? Eller fortsatt så er det en mulighet igjen.

Alltid «gøy» med rød cellegift.

Alle hadde vi vel håpet på at Afinitor/Aromasin-kuren skulle hjelpe og gi meg litt mere tid, men den har ikke hjulpet noe. Faktisk har svulstene i levra mi bare øket på og noen nye har kommet til.

Tøft er det å måtte ta i mot slike beskjeder gang på gang, men jeg har blitt vant til det, hvis man kan si det på den måten.
 
Nå har legen et siste kort på hånden, Doxorubicin. En ukentlig cellegift som minner litt om Fec. Så nå håper vi på at den virker. Blir bivirkningene for store, er det stopp. Jeg håper og håper.

Jeg fikk meg et lite ekstra-opphold på Ullevål sykehus. På tirsdag morgen da jeg våkna og skulle gjøre meg klar til å dra på Lovisenberg, blei jeg akutt dårlig. Bare kasta opp hele tiden. Jeg blei fort slapp og jeg orka ikke noe.

Jeg var mer eller mindre bevisstløs og klarte ikke gjøre rede for meg. Da var det inn på Ullevål for å få litt væske rett i kroppen. Og jeg kom meg ganske fort igjen.

De siste dagene har jeg også hatt et veldig trykk i hodet mitt, og jeg har hatt skikkelig hodepine. Jeg mente selv at jeg hadde bihulebetennelse, og CT av bihulene og hodet viste en kraftig infeksjon, så nå har jeg også starta på antibiotikakur.

Jeg fikk første dose med cellegift i dag, raskt etter at avgjørelsen var tatt. Formen var fortsatt grei etterpå, så jeg fikk lov til å reise hjem. Det var godt å komme hjem igjen. For uansett, så er det aller best å være hjemme.