Valgets kvaler

Nå er jeg sliten og litt lei. Den nye cellegiftkuren begynner å vise sitt sanne jeg.

Skal jeg hoppe av nå?

De første dagene merka jeg ikke noe bivirkninger av doxorubicinen i det hele tatt, og trodde at dette skulle bare være lett. Men etterhvert som dagene har gått er formen bare dalende, og jeg har bare mest lyst til å gi opp hele behandlingen.

Jeg merket smertene først fredag kveld. Det er mest ledd- og muskelsmerter og vondt i hodet. Det har bare økt på siden. For første gang på lenge tar jeg ekstra smertestillende. Det virket ikke som at noe hjalp i dag morges, så vi ringte Kreftsenteret på Ullevål. Det beste var visst å kombinere paracet og ibux. I tillegg til mine faste, sterke smertestillende medisiner.

Har jeg nådd bunnen nå, eller blir det enda tyngre? Jeg håper selvfølgelig at bivirkningene nå er på det sterkeste, og at det bare går oppover igjen heretter. Heldigvis har jeg jo «fri» hele påska, og god mulighet til å komme meg opp igjen, men hva når jeg skal ha giften hver uke?

Jeg vil så gjerne være tøff og si at dette skal jeg klare. Jeg vil jo ikke si nei til noe som kanskje virker og gir meg mer tid, men er det rett at jeg skal ha det vondt, være utilpass og ikke nyte den stunden jeg har igjen?

Valget er mitt, og jeg kan si nei. Et nei fra meg, så er det stopp. Alt er mitt valg. Jeg velger å prøve, og jeg velger å håpe. Klamrer meg fast til et siste lille håp om at cellegiften virker, men det koster. Jeg prøver så godt jeg kan å være sterk, å tåle all smerte og akseptere at jeg ikke orker det samme nå som før.