Den som venter

Når man lever et liv som alvorlig syk, er det ikke alltid like lett å være like blid og tålmodig mot de aller nærmeste. 

«Grunnen er at jeg venter»

Det er lett å ta ut all frustrasjon og sinne mot dem du er aller mest glad i. Etterpå er det ikke like lett å gå tilbake og si unnskyld, jeg mente det ikke slik. Og jeg mente ikke å bli sint. Og for barn er det ikke lett å forstå at mamma kjefter og blir sint for små filleting.

Da er det utrolig viktig å forklare hvorfor du gjorde det du gjorde. Fortelle at du ikke har det lett, og at det ikke er barnets skyld. Fortelle at du blir lett sint og irritert fordi du er lei deg og kanskje litt redd på grunn av sykdommen.

Slik har jeg det nå. Jeg blir sint, jeg kjefter og jeg eier ikke tålmodighet. Jeg er ikke meg selv. Grunnen er at jeg venter, venter på svar på forrige CT, venter på svar som har alt å si for resten av mitt liv. Om medisinen har virket og at jeg får mer tid å leve.

Det er umenneskelig å gå rundt og vente slik, det skulle ikke vært lov. Og ikke er det rettferdig. For hvem hadde klart å være sitt vanlige jeg under slike forhold? Hadde du kart det? Nå håper jeg bare denne uken går fort.