Kreftens gladiatorer

Hvorfor blogger så mange om sine liv som kreftpasient flere år etter at de er kurert? Som om ingen lever med kreft i dag og ingen dør av kreft.

Amasonene var beryktede bue-
skyttere, og de fjernet høyre pupp
for å få fri bane for buestrengen.

På tirsdag da jeg var på Lovisenberg på treff, snakket vi om døden. Ja, for alle vi som er der på tirsdager har kreft, og vi blir ikke friske. Alle sammen av oss veit at vi skal dø snart, og at vi ikke har mye tid igjen. Alle vi som er der på tirsdager kommer dit i taxi, for vi klarer ikke komme oss dit på egenhånd, og ikke klarer vi å komme oss hjem selv heller.

Så var det tilbake til døden, da. Hvordan tror folk det er å leve slik? Vite at ingen lege eller noen medisin kan gjøre deg frisk? Tror du vi sitter og depper? Tror du vi sitter og synes synd på oss selv og sier at livet er urettferdig? Joda, noen av oss gråter innimellom, og noen av oss ser slitne ut, men klager gjør vi ikke. Men vi forstår, vi forstår hvordan de andre har det. 

Vi kan også forstå at en som er blitt frisk klager over at den nye rekonstruerte puppen gjør litt vondt, eller at arret er litt skeivt. Det er også forståelig med et jubelinnlegg når du runder fem år siden du ble erklært frisk. Men man glemmer da ikke i fem samfulle år å skifte navn på bloggen; «mitt liv som kreftpasient».

Husk, det er fremdeles mange som dør av kreft. Også av brystkreft. Dessverre overdøves alvoret av de kurertes mishagsytringer om pupper og rekonstruksjon.

Mens dagens kreftpasienter kjemper en ujevn kamp, som gladiatorer som hilser cæsar: «vi som skal dø hilser deg».