En rose til ambulansefolk

Noen helger blir ikke som man har tenkt seg. Denne ble litt mer dramatisk enn det vi hadde regnet med.

«Hit eit steg»

På fredagen var jeg i ganske grei form, og da stod jeg på her hjemme. Jeg vaska og hengte opp klær, hele tre ganger var jeg i vaskekjelleren. Og det er to etasjer ned. Jeg kjente at etter den siste turen var det kanskje på tide å ta det med ro og hvile resten av dagen.

Det er ikke det at jeg ikke orker å gjøre ting, men det er tungt for kroppen min, og jeg bli veldig anpusten av å gå i trapper. Jeg tar jo det hele som trening og eg blir jo stolt over det jeg klarer å få til.

Så var det lørdag, da; Vi hadde en ok formiddag, og fikk besøk av en slektning. Det var kjempekoselig med besøk. Det er litt trist at jeg bor så langt unna familien min, og det merker jeg spesielt nå når jeg er syk og trenger mye mere hjelp en før.

I går kveld, da vi skulle kose oss og se på Gullruten, fikk jeg skikkelige smerter i brystet, og hadde problemer med å puste. Det var som om noen strammet et tau rundt brystkassa mi, og jeg klarte ikke trekke pusten skikkelig inn, så jeg begynte bare å hyperventilere mens jeg vrei eg i smerter på sofaen. Ingen ting hjalp, og jeg ble ganske redd. Mannen min ringte ambulanse, og det tok ikke så lang tid før den kom.

Ambulansepersonalet ga meg oksygen, og jeg fikk nitrospray. De tok EKG-tester av meg, men fant ikke noe galt. Siden jeg hadde hvilepuls på over 100, og bare O2-metning på 94%, ville de ha meg med til legevakten for mere undersøkelser.

«...og dit eit steg»

Alle tre barna våre fikk med seg det som skjedde, og de ble ganske redde når de så mammaen sin ha det vondt. Der var ambulansepersonalet helt fantastiske. De tok seg tid til å snakke med unga når ting hadde roet seg litt. Forklarte hva de gjorde, og hva maskinen jeg var kobla til gjorde.

På legevakten tok de ny EKG, og legen undersøkte meg litt. De fant ikke noe galt, så ble jeg sendt til Ullevål. Da jeg kom dit, tok de enda en ny EKG, og fortsatt fant de ikke noe galt. Så hjertet mitt er det i allefall ikke noe galt med. Det ble også tatt blodprøver av meg, og heldigvis er det ikke noen tegn på infeksjon. 

Først klokka tre i natt kom jeg opp på avdelingen og kunne endelig sove. Det ble tatt nye blodprøver på morgenen i dag. De viste at blodprosenten min hadde gått litt ned i løpet av natta, så legen tror at smertene kommer av et lite magesår. Han sa at jeg skule ta nye blodprøver i morgen for å se om verdiene gikk mere ned, og ville gjerne at jeg skulle bli på sykehuset til i morgen, og så reise hjem etter at jeg hadde tatt nye blodprøver.

Jeg hadde tidligere fått beskjed om at jeg kunne få reise hjem, og jeg ble veldig lei meg. Siden jeg ikke hadde noen smerter av betydning, og siden de ikke gjorde noen flere undersøkelser, kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg måtte bli på sykehuset bare for en blodprøve.

Til slutt fikk jeg lov til å reise hjem, og så skal jeg ta blodprøve hos fastlegen i stedet. Er verdiene lavere, må jeg ta kontakt med sykehuset via fastlegen.

Jeg bare hater å være på sykehus, og tanken på å være der mer enn nødvendig gjør noe med meg. Så nå har jeg selv valgt å ta den «risikoen» selv. Hadde det vært noe alvorlig, hadde de vel undersøkt meg mer. Vi satser på at verdiene er på vei opp.

Litt smerter har jeg fremdeles i mellomgulvet, men de er til å leve med.