Blomstrer og henger med hodet

Det blir stadig mer stillesitting på meg, så en får mer tid til å tenke.

«Døden er en naturlig prosess»

Det er ikke alltid like lett å henge med lenger. Ikke orker man bidra like mye som før heller, men det aller viktigste er at man er til stede. Tilstede for sine nærmeste og tilstede for sin egen skyld.

17. mai-feiringen i år ble ikke som i fjor da vi alle samen dro ned til byen for å se på barnetoget. I år feiret vi 17. mai med å se toget på TV og spise en god lunsj. Etterpå var mann og barn på skolen for is og brus og kaker, mens jeg var hjemme og fikk slappet av, for jeg var sliten.

Formen min har vært mye opp og ned i det siste, og jeg har flere «vondter» enn før. Samtidig har jeg mer og mer akseptert situasjonen min, og godtatt at den aldri kommer til å bli bedre. Samtidig har jeg litt problemer med å godta at det ikke er noe mer å gjøre med sykdommen min.

«17. mai-feiringen i år ble ikke som i fjor»

Supermedisin.
Er det ikke noe mere å prøve? Er det virkelig slutt? Samtidig virker det som om at hvis man har penger og store ressurser, kan man kjøpe seg medisiner og behandling hvor som helst. Kjenner jeg blir litt provosert når jeg leser om den ene saken etter den andre. Kjenner man noen, kan man være heldig å få sponset dyre medisiner eller behandlinger. Er det rettferdig? Kjenner jeg bare må la være å tenke på det.

Media gjør det heller ikke noe bedre når de roper ut om at den og den ikke får medisinen de trenger. Hver kreftpasient har ulik kreft, og man kan ikke forvente at om en medisin virker supert på en person, så vil det samme gjelde en annen. Det har jeg selv smertelig erfart mange ganger.

Joda, denne medisinen har vi tro på, for den virker, og vi har hatt mange med resultater. Men hvorfor har den da ikke virka på meg? Siden den medisinen til 1300 kroner per pille var så super. Jeg vil bare si i fra, for det er ikke sikkert at den medisinen legen ikke vil gi deg fordi den er dyr virker, så da har man spart de penga. Og om så medisinen hadde virket, hvor lenge ekstra tid er du garantert å få? 

«Jeg er ikke redd for døden, og jeg
vil heller ikke at mine nærmeste
skal være redd for den»

Fokus.
Jeg har fått være med på et spennende «prosjekt» gjennom Aftenpstens magasin Innsikt. Da jeg var på Lovisenberg i går, hadde jeg en fotograf som fulgte meg gjennom hele dagen. Det gjorde meg ikke så mye å vite at hun knipsa bilder hele tiden, det ble bare helt naturlig. Men jeg er veldig spent på å se resultatet.

Den siste tiden har det vært mye fokus på døden og tiden som er igjen, og om alt en må rekke. Jeg kjenner nå litt på dette at jeg ikke orker å forholde med til det ennå. Ja, for jeg skal jo ikke dø på lenge ennå, men det er blitt mye fokus på det.

Det viktigste for meg er at døden er en naturlig prosess, og når den kommer, så har vi snakket om den. Jeg er ikke redd for døden, og jeg vil heller ikke at mine nærmeste skal være redd for den. Jeg velger å leve hver dag og fyller den med positive ting.