En uvanlig dag

17. mai er artig for unger. I alle aldre. Også i de verste situasjoner.

17. mai i fjor ble feiret på døgn-
posten på Hospice Lovisenberg

I dag hadde vi markering av 17. mai på Lovisenberg. Vi sang sanger og hadde 17. mai-leker. Det var litt artig å finne frem barnet i seg for en liten stund.

Litt konkuranseinstinkt ble det jo når vi skulle se hvem som fikk flest erteposer i bøtta eller flest ringer på pinnen. Det gikk ikke raskt unna med potetløpet, og banen var ikke lang, men i vårt eget tempo gikk det unna. Og vi var ivrige i heiagjengen.

Etterpå holdt en av de mannlige brukerne en skikkelig flott 17. mai-tale der han fokuserte på våren og det vakre i naturen. Mange flotte ord fikk vi i form av dikt og velvalgte ord. Deretter var det gudstjeneste for dem som ville. Jeg rakk bare så vidt å gå inn og tenne lys og bli med på starten, så ble jeg henta.

I dag var en litt spennende dag for meg. Jeg skulle nemlig bli intervjuet av en journalist. Det var Aftenposten sitt magasin Innsikt som skulle skrive om Hospice og tema døden. Jeg gruet meg litt, men da jeg først kom i gang, var det ikke så farlig likevel.

Det var både godt og veldig tankefullt å sitte og snakke om livet og om døden. Det er jo fint å kunne bidra med mine tanker om dette temaet, og jeg har jo selv vært igjennom en lang prosess for å komme dit jeg er i dag; Akseptere og godta at min situasjon er som den er.

Jeg er veldig spent på hvordan reportasjen blir, og gleder meg til å se det ferdige resultatet. Jeg må bare smøre meg med tålmodighet noen uker til.

Det er flott at et sted som Hospice Loisenberg også får litt oppmerksomhet, for det er ikke mange slike steder som man føler man blir så godt ivaretatt som her. Og jeg er glad jeg ar muligheten til å være her vær tirsdag og innimellom ha et opphold på døgnposten når det trengst. Jeg håper dette stedet vil eksistere for all fremtid.