Etterpå blir det bedre

Livet skjelver
Dagen i dag er er her.
Den ligger der ubrukt, klar til å fylles med det du har å gi.
Den gode følelsen over en ny dag er der, gleden over livet og at du får være til.
Men dagen i dag er ikke som dagen i går.
Dagen i dag er en tung dag.
En dag fylt med tunge tanker.
Tanker over hvor liten og redd du er.
Redd for hva som vil komme.
Kroppen skjelver, tankene surrer og gråten bryter frem.
Gråten må få komme nå.
Etter på blir alt litt bedre.
Livet er der, det skjelver over det det frykter mest - døden.


Så var jeg i det poetiske hjørnet en liten stund. Det er ikke lett å sitere tankene for tiden. Og ikke lett å sette ord på alt som skjer.

Frustrasjon over en kropp som ikke virker, og alle tanker om sykdom og alt det som følger med. Jeg kjenner det på kroppen nå. Alt for godt egentlig. Og når kroppen blir svakere kommer angsten og uroen. Og så begynner tankene å kverne rund i hodet mitt.

Jeg vil jo ikke tenke på sykdom og elendighet. Jeg vil bare leve hver dag og være glad for hver dag jeg får. Så får jeg ta det som kommer. Men så klart må jo disse dumme dagene også komme innimellom. Da er det godt å bare få gråte ut og slippe alle dumme tanker ut. Etterpå blir det jo litt bedre.

Det begynner å bli tungt nå, tungt å gå trapper. Det tar tid å komme seg opp og det koster mye krefter, men likevel må jeg jo klare det. Vi bor i andre etasje, og trappa må jeg klare. Og en gang om dagen må jeg gå den, uansett. Jeg kaller det dagens trim.

De dagene staheten er på topp, klarer jeg å komme meg ned i vaskekjelleren også. Det koster, og utslitt blir jeg, men må man så må man.

Selvfølgelig hadde jeg håpet på at jeg skulle hatt mere energi og utholdenhet, men jeg er stolt over at jeg faktisk klarer å gjøre litt. Jeg kunne jo bare sagt at jeg ikke orker å gjøre noe, men jeg gjør faktisk litt hver dag. Og det er jeg stolt over. Stolt av at jeg klarer, selv om jeg egentlig er så sliten at jeg ikke orker. 

Jeg må bare huske å stoppe i tide og hvile når jeg må, da holder jeg vel ut lengre også.