Hjelp og hjelp

Når hverdagen blir tung og ikke alt lengre går på skinner, og man er blitt avhengig av andre, er det ikke lett å plutselig skulle klare seg selv.

Mannen min skal gjøre et forsøk og komme seg på høyskolen igjen. Og neste uke er det årets første samling. For meg betyr det mye at han skal få fullført skolen, og jeg ble glad da han bestemte seg for å dra. Men hva gjør jeg da?

Før, da jeg var friskere, var det enklere, for når mannen min dro, byttet han plass med mora si, og ho kom hit for å passe unger og hjelpe til. Nå er jeg blitt mer av en pleiepasient, og jeg er ikke alltid så lett å hjelpe, for jeg vet jo ikke selv alltid hva jeg trenger og hva jeg vil. Så jeg er veldig skeptisk til å la svigermor få hele ansvaret.

Det er ikke det at jeg ikke kommer over ens med henne, men jeg tør ikke la henne få ansvaret aleine. Dessuten begynner hun å bli gammel, og sliter med helsa og har nedsatt førlighet selv. Det blir for mye for henne, og jeg vil ikke slite henne ut.

Da fikk jeg idéen om å søke på hospice Lovisenberg. Og med flaksen på min side, fikk jeg plass fra mandag, så i morgen drar jeg dit. Mannen min kjører meg dit før han drar til Østfold. Han går glipp av litt skoletid, men nå har vi i allefall lagt forholdene til rette for at det skal gå.

Det blir litt rart å komme tilbake på Lovisenberg igjen. Det er lenge siden sist nå, men jeg tror et opphold der er best for alle parter slik situasjonen er nå. Nå får mannen også mulighet å komme seg litt også. Og kanskje kommer jeg hjem litt sterkere enn da jeg dro.

Til uka skal jeg også til legen på Ullevål igjen. Da får jeg svar på CT-en, og så skal videre behandling diskuteres, så det blir en spennende uke. Det er kanskje like greit da at jeg er på Lovisenberg, for der er det jo et sammensatt fagteam som kan gi gode råd på veien videre.