En trapp, små seiere og hjem til helgen

Dagene her på Hospice Lovisenberg har gjort mye med meg med tanke på formen min og hvordan jeg har det fysisk. Jeg har endelig blitt «glad i mat» igjen.

Jeg klarer nå nesten å spise alle måltider uten å tenke «kommer jeg til å brekke meg nå, eller orker jeg å spise dette». Å spise handler ikke bare om smak, men lukten har også mye å si. Lukten av maten kan i noen tilfeller gjøre sitt til at jeg ikke klarer å spise den.

Dagene her har gitt meg mulighet til å prøve meg frem, og nå ser det ut til at jeg kan skrive en liten liste på hva jeg klarer å spise. Det er i alle fall godt å kjenne at jeg faktisk er sulten, at jeg spiser og at jeg føler meg mett.

Det var vondt ikke å kunne klare å spise, og humøret blei jo veldig påvirket av å gå og være sulten og kvalm hele tiden. Nå håper jeg at det endelig er over.

Jeg har vært flink til å trene mens jeg har vært her, og jeg merker at styrken i beina er blitt bedre. I går klarte jeg endelig å gå opp trappen på «vanlig måte». Det er snart tre måneder siden jeg gjorde det sist.

Så nå er jeg stolt og glad. Stolt over at jeg får til, og glad fordi all stahet og tålmodighet endelig gir resultater. Nå skal jeg fortsette og trene i trappa, for jeg vil bli enda sterkere i beina.

Jeg orker også å gå mere. Jeg prøver å gå så mye jeg orker, men jeg har rullestolen min som en trygghet. Den er god å ha når jeg skal forflytte meg over lengre avstander.

Ellers ser det ut til at jeg tåler de nye medisinene bra, og jeg har ikke merket noen bivirkninger enda.

Siden metastasene i lungene mine også har vokst en del, merker jeg fort at jeg blir anpusten når jeg anstrenger meg fysisk, men heldigvis er det ikke så ille.

Legen har dobla dosen med langtidsvirkende morfin for å hjelpe på pusten, men jeg vet ikke om jeg kjenner noen forskjell. Men jeg er glad for at dosen er økt litt, for jeg har mere vondt i kroppen enn før.

Til helgen skal jeg hjem. Det skal bli godt. Godt å komme hjem til mine kjære, og godt å få sove i sin egen seng. Og nå får familien hjem en mamma som er i mye bedre form enn da hun dro. Jeg gleder meg, og jeg håper at influensa holder seg borte fra hjemmet vårt.