Strikke piller på Lovisenberg

Det er godt å få være på Hospice Lovisenberg når så mange medisiner skal prøves ut.

Jeg blir skremt når jeg ser medisinbegeret mitt om morran. Jeg fikk nye medisiner på sykehuset på torsdag, men siden har jeg fått enda flere.

Når bukspyttkjertelen er borte, må jeg ta medisiner som skal gjøre den jobben med maten jeg spiser. Kvalmetabelettene jeg byttet til, er nå byttet tilbake til dem jeg byttet fra. En av bivirkningene jeg har av andre medisiner, er sopp i munnhulen, så nå har jeg fått tabletter mot det også.

Flere bivirkninger skal sikkert dukke opp, kanskje først og fremst av Afinitor, en helt ny medisin med egenandel som gir meg frikort på null komma svisj.

Det er godt å skulle gjennomgå dette på Hospice Lovisenberg. På en side er det godt å slippe selve sykehuset med det stress og mas og jag som preger personalet. På den andre siden er det ikke akkurat tingen å slite med hjemme.

Den første bryllupsdagsgaven er på plass.
 

Hospice Lovisenberg er et rolig sted med enerom som ikke er så upersonlige som sykehusrom, med helsepersonell som tar seg tid, som viser personlig interesse i den enkeltes ve og vel, som husker meg og hele familien siden forrige gang jeg var her. Det er lenge siden nå.

Her behandler de hele familien. De har ekspertise også på samtale med barn i slike sammenhenger. Dessuten legger de til rette for overnatting dersom vi ønsker det. Når jeg har et større rom, da.

I går kom mannen min fra skolen, og i dag er hele familien på besøk hos meg. Vi har hele stua for oss selv, og etterpå skal vi spise «sykehusmat» til middag sammen; lørdag er risengrynsgrøt-dag. Minsten har fått låne med seg alt han vil fra stua i etasjen under, som også er lekerom. De to største har samtale med legen og en sykepleier.

Nå har jeg strikka ferdig ukas andre lue, og lurer på hva jeg skal strikke nå. Jeg får tegne et luemønster ut av Karpe Diem-genseren. Så får jeg sende mannen min etter garn når han har fått ungene i vei på skoler og barnehage til uka.

Og mandag er det vår første bryllupsdag. Det er grenser for hva vi kan få gjort ut av det, men vi merker allerede at det er mange som tenker på oss. For et år siden var det usikkerhet om vi skulle få oppleve denne dagen sammen. Tusen takk til Heidi, Dag, Herman og Kristine for den flotte rosebuketten.