Alt var pakket og klart, og jeg fikk influensavaksine for sikkerhets skyld. Hjemme ble jeg raskt sliten, og fikk etter hvert veldig vondt over alt.
Da jeg våknet søndag morgen, var det uutholdelig. Rommet på Lovisenberg var fremdeles mitt, så det var bare å ringe og si ifra at jeg var på vei.
Det var litt tungt å dra tilbake, men de ekstra dagene gjorde bare ekstra godt for både kropp og sinn.
Jeg var sliten da jeg reiste inn igjen, og nå føler jeg meg mye sterkere. Jeg har fått trena litt mer og jeg har fått spist meg litt opp.
Matlysten har begynt å komme tilbake for fullt, og det er godt. Nå kan jeg så å si spise alt uten problemer. Nå håper jeg bare at dagene hjemme skal gå like lett.
Jeg prøver så godt jeg kan å trene opp styrken i beina igjen, og trappa er en god treningsvenn. Det er tungt, og det går ikke så fort, men det viktigste er at det blr gjort. Jeg merker det er fort gjort å sluntre unna, men da straffer jeg bare meg selv.
Framgang er vanskelig å måle, og det tar lang tid før en kan måle resultater. Jeg må bare slutte å tenke på alt jeg vil, og heller fokusere på hva jeg kan få til. Det er ikke alltid like lett. Jeg er sta, og viljen har jeg, men motivasjonen svikter av og til.
Nå gleder jeg meg bare til å komme hjem til mine, så får vi legge planer på veien videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar