Ett år, er det lenge?

I dag har vi feiret ett års bryllupsdag. Det var nok ikke alle som trodde at vi skulle feire denne dagen.

Mannen kom tidligere på dagen. Og ut på ettermiddagen kom unga på «overraskelsesbesøk» sammen med Lene, naboen vår. De hadde fiksa flotte roser og kake. Hannah hadde skrevet et flott kort. Det var hyggelig at alle sammen var samla, og det var godt å få markere denne dagen sammen med barna og min kjære.

Bryllupsdagen blir på en måte en måling på «hvor mange år får jeg?» Jeg har bestemt meg for at neste år skal vi også feire denne dagen.

Ellers går dagene her på Hospice Lovisenberg veldig greit. Jeg har nå begynt å venne meg til den nye medisinen min, og foreløpig ser det ut som om bivirkningene lar vente på seg. Håper de ikke dukker opp.

Jeg sliter litt mer med den dumme lymfeødem-armen min. Jeg venter på en ny strømpe, som går helt opp, så jeg slipper at hevelsen øverst blir liggende som en pølse. I dag har jeg fått irritasjon i huden akkurat der, og det er varmt. Det minner litt om «rosen», men har ikke utviklet seg helt til det. Om det blir verre nå, må jeg ha antibiotika.

Matinntaket er også blitt bedre. Jeg får mere energi og er mer våken, og nå har jeg begynt å trene i trappen igjen. Ved lunsjtider spiser jeg lunsj på stua. Da bruker jeg å ha hyggelige samtaler med kokken her på huset. Hun er så hyggelig, og vi prater om alt og ingenting.