Det er godt å ha no fint å tenke på menst det står på som værst.

Da er det klart. Den 14. januar gifter vi oss. Endelig vil jo sikkert mange si. Vi har jo vært sammen siden 1997 og tre flotte barn har vi. Men nå bestemte vi oss for at nå måtte det bli bryllup.

Det var jo egentlig dattera vår Hannah og det som hun sa som fikk oss til å tenke på at bryllup var noe vi måtte tenke på, og det er jo fint at barna også kan ta del i denne dagen. En fin dag skal det bli for oss og familie og venner.

Det er helt supert å ha et bryllup å tenke på i disse dager. Da har vi alle noe hyggelig å tenke på og noe kjempefint å glede oss til.

Nå har vi vært i sving min kjære og jeg og laget enkle invitasjoner - så nå har vi igjen å putte dem i konvolutter og sende dem avgårde. Det blir en spennende tid fremover.

De siste dagene har jeg ikke tenkt så mye på sykdomen, bortsett fra at jeg har hatt mye vondt, men medisinene begynner å virke mot smertene, og jeg begynner å bli mere våken. Håper at det går bedre framover, og at strålebehandlingen hjelper slik at jeg slipper å ta så mye smertestillende.

Neste helg er det jentetur til London, 12-årsgaven til Hannah, med egen medbragt fysioterapeut, min gode venninne som er Hannahs fadder. Det bør gå bra og bli kjempefint. Håper det er noen bra musikalbilletter å oppdrive.