Når alt bare blir kaos er gråten den beste medesin.

Det skal godt gjøres å være så sterk at men kan stå opp i mot absolutt alt. Jeg trodde jeg var et slikt menneske, som uansett hva som skjer, skal jeg klare å komme meg gjennom det med hevet hode, og uten å knekke sammen. Jeg har sagt til meg selv at dette her skal jeg klare, dette her skal jeg takle. Men i dag er det en litt tung dag.
En tung dag fordi tankene tar overhånd og tenker tanker som jeg ikke vil tenke.
Jeg har det vondt, vondt i tankene og vondt i kroppen - og den eneste og beste medisinen er å få gråte, gråte lenge, til det ikke er mer igjen. Ingen flere tårer og ikke no mere innestengt som vil ut. Etter på føler man seg litt bedre. Så bra at man kan begynne å håpe igjen - håpe på at det skal bli bedre og at en skal klare å gå gjennom hverdagen med et smil om munnen og fylle dagene med flere positive opplevelser og fortsette å være optimist.