Lei av å vente på telefon.

Er det ikke typisk? Når en går og venter på en telefon ringer den aldri. Snart hele uken har jeg gått rundt å ventet på telefon fra Ullevål. Jeg venter på det mest avgjørende svaret av alle - hvilken kreft type har jeg i kroppen min og hvilken behandling skal jeg ha, og når skal den starte.
Det er jo ikke slik at jeg ikke får dagene til å gå og at jeg sitter og depper og er lei meg, men det er mye bedre å vite - vite alt.
Jeg har lovet meg selv at uansett skal jeg være sterk - holde motet oppe og leve så normalt jeg bare kan.

De siste dagene har jeg møtt på folk som jeg ikke har sett på en stund - alle sier dem at jeg ser så frisk og fin ut - dem vet jo at jeg har vært syk, men dem blir veldig lei seg når jeg forteller at jeg har blitt syk igjen.
Det er mange forskjellige reaksjoner jeg møter. De fleste sier at jeg må fortsette å stå på, være sterk, dette klarer du, eller at du er tøff, du har vunnet før og dette skal du nok vinne over en gang til. Og noen sier at de syns at dette var trist å høre og synes dette er urettferdig, og at jeg nå burde få slippe å være syk igjen.
Det er jo ikke lett å vite hva man skal si i slike situasjoner. Og for all del jeg aksepterer jo at folk tar dette forskjellig, men vær så snill å ikke si: Ååååh stakars deg , å fy så forferdelig og vis med hele kroppspråket ditt at nå finnes det nesten ikke noe håp lenger.
Og til slutt så er jeg lei av dem som absolutt skal klappe meg "hardt" på skulderen og si dette går bra. Jeg har faktisk veldig VONDT i den skulderen - og vondere blir det etter et slikt "vennskaplig" klapp.
En stor takk til dere som aksepterer at jeg får lov til å være meg selv om jeg er alvorlig syk. Og takk til deg som sender meg en melding om at du tenker på meg. Jeg tror dere selv vet hvem dere er.