Anja er fortsatt hos oss. Vi trodde hun skulle dra torsdag
kveld da hun kjente trykk over brøstet og hadde tungt for å puste. Hun ble
skremt selv, men var våken og full av humor da ungene kom.
Barna skulle egentlig sove hjemme den natten, men de to
eldste fikk lov å velge. De ville være hos mamma.
Legene økte mengden bedøvende- og beroligende medisiner, og
Anja ble stabil. Det må være dette som kalles «kritisk men stabil». Hun døser
stadig mer, snakker mindre og sover mye.
Da Anja bestemte seg for å be om plass på Hospice
Lovisenberg, hadde hun begynt å få anfall med kramper i ansiktet og den friske
armen. Hun var ved full bevissthet, og klarte å følge med på hva som skjedde og
ble sagt rundt seg, men hadde ikke kontroll over seg selv. Hun fikk også
latterkramper.
Legene her hadde ikke sett slike anfall før, men mente det
var mest å sammenligne med epilepsi. Stesolid stoppet krampene, og nå savner
Anja latteranfallene. «Nei, nå er det dårlig underholdning her», sier hun tørt.
De våkne stundene med tydelig tale blir sjeldnere og
kortere. Vi lærer å forstå hva hun sier i halvdøsen. Det er mest korte
beskjeder om hva hun trenger hjelp med, men også praktiske påminnelser om
avtaler.
I dag har Anja «stått opp» og lagt seg i lenestolen. Man ser
tydelig på henne at leveren svikter. Nå måtte hun også få de sterkeste
medisinene mot kløe. Mens hun har spist litt vannmelon og middagsmat de siste
dagene, har kvalmen tatt overtaket i dag.
Nå midt på dagen fikk hun også «ploppelyder» inni hodet sitt. De irriterer henne grenseløst. Hun trodde først det var beskjeder på iPad-en, men neida. Ikke mobiltelefonene heller, er en drøss av det slaget her, og iPadder og iPodder.
Det er lenge siden Anja var aktiv på Facebook. Hun prøver å
lese, men må gi opp ganske raskt. Sier hun ikke klarer å fokusere. Det er
forståelig. Men hun klager ikke. Jeg gir henne oppsummeringer av
tilbakemeldingene på facebøkene våre, epostene, på bloggen og min twitter.
Gamle «Porkka» har sett sin siste reparasjon. |
Jo, jeg må fortelle om det som har rørt henne mest her disse
dagene: Forrige gang hun var innlagt her, var isbitmaskinen ødelagt. Hun sendte
en epost til Kreftforeningen der hun forklarte hvor viktig den var for
pasientene her.
Onsdag kom svaret: de hadde funnet en sponsor og skaffet 25.000
kroner til ny maskin, takket for initiativet, og fortalte at de allerede hadde
tatt kontakt med Hospice.
I går fikk de brevet, og oversykepleieren kom innom
for å takke Anja for at hun fikk det til. Anja gråt og fortalte at hun håpet å
få oppleve at ønsket gikk i oppfyllelse.
Hun har rukket å bli ferdig med mye.
Jeg er med dere i tankene mine.
SvarSlettSå fint og varmt du skriver Jon <3
Varm klem
Takk for at du deler dette med oss, sårt, varmt og nært.
SvarSlettJeg åpner hjertet mitt for Anja og for dere som står rundt henne og ber om lys og trygghet i overgangen.
Jeg har sporadisk vært innom bloggen din, Anja! Jeg ønsker deg alt godt når tiden er inne, og jeg er glad du har så fin familie rundt deg (fant bloggen din på twitter via Jon - anomedie)
SvarSlettTakk igjen Jon, for at du skriver så varmt og med hennes humor.
SvarSlettVi er med dere i tankene.
Varm klem til dere alle
Bente
Kjære Jon <3
SvarSlettGi Anja en varm klem fra alle oss og si at vi er glad i henne <3
Nok en gang takk for tanker og ord du deler med oss.
Vi følger dere <3
Klem Heidi og familie <3
Jeg føler med dere... <3
SvarSlettDet viktigste nå er at Anja slipper å ha vondt.
Vi brystdamer har mye å lære av Anja...
Lære av hennes humør og pågangsmot og
ikke minst evnen til å dele de innerste tankene
med andre...
Vi er mange som har hatt nytte av dette...
Visk henne i øret at vi er mange som tenker på henne og at
vi alltid vil la henne ha en plass i hjertet vårt... :-)
Varme klemmer fra Beth...
Tusen takk for at dere deler. <3
SvarSlettDet er bare en ting å si: førr ei dame!!!!! Beundrer både hennes mot og styrke.Tenker på dere alle og sender dere varme tanker og klemmer. Dere har fått en stor plass i hjertet mitt.
SvarSlett༺♥༻
SvarSlettFøler virkelig med dere <3
SvarSlettTenker på dere♥♥♥♥
SvarSlettTakk for at dere deler, føler med dere. <3
SvarSlettCamilla
Takk for kjempeflott oppdatering Jon,tenker mye på dere.Hils henne med en god klem fra meg.
SvarSlettJeg føler med dere alle sammen og beundrer Anjas styrke og også deres, føles vel mer trygt med sine inderlig kjære hos seg.<3
SvarSlettDet er sterkt å følge med på eit liv som går mot slutten. Takk for at de deler dette.
SvarSlettTenker på dykk <3
Jeg ønsker deg, Anja, en fredfull reise inn i en ny dimensjon, men du skal ta med deg vissheten om at sporene dine sitter dypt hos mange av oss som har fulgt deg via bloggen og på FB. <3
SvarSlett<3 <3
SvarSlettTenker på deg, Anja. ��
SvarSlettÆ har fulgt bloggen de siste 3 ukan, og æ føle nåkka inni mæ som æ aldri har følt før. D e vanskeli å forklar, men for å si d kort og godt, æ e takknemlig for hver einaste dag æ lev, for hver einaste dag æ kan lev uten å vite at æ e syk...Æ tar ingenting for gitt lenger...Hjerte mitt gråte, d har d gjort fra dag 1, æ går å tenke på Anjamor hver einaste dag og æ har bedd og håpa, og håpe fortsatt, på et mirakel, som nok ikke kommer, men så lenge d e liv så e d håp, har æ lært... Å lese kossen Anja skrev om kossen d e for ho å ha begynt å vandre mot døden, va vældi sterkt å lese, trur æ leste d gjennom 15 gang, d va på en måte så vakkert, ho beskrev følelsen så fint at æ tenkte tanken at kanskje d ikke e så ille å dø av sykdom.. Æ grue mæ t å lese innlegget som skrives etter at Anja e sovna inn, men på en anna måte kommer æ sikkrt t å tenke at endeli så slapp d, endeli så slæpp ho å ha d så vondt, at man nestn ser på d som en gave, at når d først e bestemt at man ska dø, at d da kanskje e best å få d overstått, i de tilfellan kor den døende har d så vondt :( Men sånn e livets gang, vi ska alle dø en dag, vi må bare akseptere d...Æ e faktisk ikke redd for døden lenger, etter at æ har lest bloggen så langt. Før æ starta på lesinga, så va æ redd for døden, men ikke no lenger, d føles iværtfall ikke sånn akkurat for øyeblikke...Æ ønske Anja en fin reise og t dokker de aller nærmeste, som blir etterlatt me den verste sorgen, æ håpe at dokker kommer styrka forbi den. Æ ska be og håpe for d beste for dokker <3 STOR klem t alle dokker <3 PS! æ håpe at æ en dag for møte denne tøffe dama, opp i himmelen, Anja...Æ skrev kanskje litt mye her i dag, men d va mine tanka og mine følelsa...TAKK <3
SvarSlettTakk.
SlettSom jeg skrev på Twitter til ei som skulle døpe ungen sin, men tenkte bare på Anja: Livet er mye. Ikke minst helt. Det er ikke for ingenting at presten leser i både dåp og begravelse «Gud velsigne din inngang og din utgang», så får vi velsigne det som er mellom.
Det gjør Anja godt hver gang noen finner nytte i hennes fortelling.
Dere er i tankene mine hele familien. Skulle så gjerne gitt noen ord til trøst i det dere opplever, men ord blir fattige. Varme tanker og klemmer til dere alle fem fra meg. Ingunn
SvarSlettKjære Anja!
SvarSlettJeg oppdaget bloggen din via gamle kollegaer fra Nordre Ås, og har fulgt den lenge. Du skriver veldig godt, og jeg har både ledd og grått. Innimellom har jeg hatt lyst til å kommentere, men ord blir så fattige.jeg vil bare du skal vite at jeg har lært utrolig mye av deg. Nå er ikke hver dag lenger noen selvfølge, og jeg prøver å være flinkere til å glede meg over øyeblikkene. Du og familien din kommer til å være med meg i tankene lenge framover, selv om jeg ikke kjenner dere, og jeg beundrer deres åpenhet og styrke. skulle så inderlig ønske at jeg kunne si noe som trøster, men skjønner at jeg uansett vil komme til kort. En god klem vil jeg likevel sende dere, og mange bønner oppover. Hilsen Kristin
<3 Tenke på dokke<3 klem frå Helene og Olav
SvarSlettEg er ein av dei ukjente følgarane. Eg kjenner ingen av dokke, men vi har felles bekjente på Facebook. Slik vart eg merksam på bloggen og historia til Anja. Eg såg faktisk Anja på Lovisenberg for nokre veker sidan, då eg var innom for å ta avskjed med ei god venninne som somna inn der for tre veker sidan. Då hadde eg ikkje mot til å ta kontakt.
SvarSlettVi er heldige som får leve i eit land som klarer å ta vare på sine sjuke og døyande slik dei gjer på Lovisenberg. Eg ringte og spurte om eg kunne ta med blomar då eg skulle til mi venninne det som viste seg å bli nest siste gongen vi såg kvarandre. På kreftsenteret på Ullevål vart det blankt avvist, men på Lovisenberg var svaret "meir enn gjerne". Eg likar den innstillinga.
Mine tankar går til dokke alle, og vonar dei siste dagane vert rolege og fine. Varme klemmar frå ein ukjent blogglesar.