Smertedager

Hvis jeg blir verre nå, kan jeg bli bedre igjen eller ikke?

Nå har jeg hatt noen tøffe dager og jeg har kjempet for å holde motet oppe. Jeg har hatt grusomme magesmerter på grunn av en mage som ikke har fungert. Og jeg har hatt smerter i hele kroppen.

Jeg har sovet mye og hatt en slags «ute av kroppen»-opplevelse. Jeg har grått og vært sinna. Sinna av fortvilelse fordi ingen ting av smertestillende har hjulpet.

Det har jo heller ikke vært lett for de rundt meg, for det er jo ingenting de kunne hjelpe meg med. Det har vært greit at de to eldste unga har vært bort i helgen, så det har vært litt roligere her hjemme.

I dag er jeg heldigvis mye bedre, og jeg kom meg gjennom denne kneika også. Men det har kostet mye både fysisk og psykisk. Jeg blir veldig redd når jeg blir så dårlig, redd for at jeg ikke skal bli bedre igjen.

Og jeg blir så utrolig sliten. I dag er jeg helt tom for energi, og jeg orket så vidt å holde meg våken de første timene etter at jeg har stått opp, men etter hvert har alle smertene i magen sluppet taket, og jeg har spist litt og litt. Nå kjenner jeg at kroppen sakte men sikkert får mere energi.

Hypokonderens kart til troverdige mageplager.

Jeg håper det blir lenge til neste gang det blir så ille. Det er så slitsomt med slike dager, men jeg må venne meg til dem, og de andre rundt meg må det. Det er ikke lett å se på at mamma har det vondt.

Og det er jo ikke alltid lett for meg å forklare hva som er galt, og hva jeg trenger og hva som hjelper.

Veien blir til mens vi går, og nå har vi klatret en lang og tung oppoverbakke. Og vi kom opp denne gangen også.

Jeg gleder meg over at dagen i dag er en bedre dag enn i går, og i morgen blir den enda bedre.