Det begynner å haste

Denne uka har vært den tøffeste hittil, vil jeg si. Nå går jeg inn i helgen og jeg har hodet fullt av alt og ingen ting.

Sunndalsøra.

I går var jeg på Ullevål for å ta CT. Det er ikke det at jeg visste at jeg kom til å få vite så mye nytt, men det var greit å få sjekka om det var noe mere å gjøre og se i levra mi.

De fant ikke noe mere fortetninger, men svulstene vokser jo fortsatt, og det er ikke mye igjen av levra mi som ikke er angrepet.

Leververdiene stiger, men ikke alarmerende. Den viktigste verdien, bilirubin, er fortsatt på akseptabelt nivå, og så legne de verdiene er «greie», så går det «greit» en stund til.

Jeg har en lever som er i ferd med å slutte og virke. Den jobber på spreng, og legene sier jeg tross alt har en sterk kropp. Det ingen som vet hvor lang tid dette vil ta. Legen snakker om uker, kanskje måneder. Ingen vet.

I går kveld raste alt sammen, jeg bare klarte ikke holde noe tilbake. Hele verden gikk i grus, alt var bare kaos. Tårer og en hysterisk gråt som bare måtte ut. Jeg hadde holdt tilbake, litt for lenge. Vært sterk. Men nå kom alt på en gang.

Jeg er på Hospice Lovisenberg, her trenger jeg å være nå. Hjelp til å sortere tanker, hjelp mot smerter og alt det som er rundt. Hjelp til å hvile.
 
Samtidig er det så mye jeg skulle ha gjort. Jeg vi gjerne bli ferdig med albumene til barna. Det begynner å haste nå. 
 
Det er to uker til vi kan reise. Plutselig er det blitt lang tid. Jeg vil besøke bestemor og bestefar på Sunndalsøra. Det er det jeg vil mest av alt med reisen. Så får jeg rekke med så langt jeg tåler.

Jeg skulle egentlig skrives ut i går. Så til helgen. Men jeg er ikke klar. Jeg skal hjem på en liten helgeperm. Så skal nye blodprøver tas på mandag. Så får formen fremover avgjøre planene videre.