Nedtur

Det skulle ikke bli fullt to uker hjemme.

I går, tirsdag, ble Anja hentet av ambulanse og kjørt til Ullevål. Hun våknet så sliten at hun ikke klarte å stå, gå, ligge, sove, spise.

Mandagen begynte på samme måten, men fortsatte omsider i lovende retning. Tirsdagen startet verre, og ble ikke bedre. Likevel måtte hun gjennom fem timers påkjenning på mottaket før hun kunne komme til Kreftsenteret, som allerede hadde henne innlagt.

Mest av alt er Anja sliten. Så sliten at hun ikke klarer noe. At hun ikke tør være hjemme. Og desperat. Over alt hun går glipp av. Hannahs avgangsavslutning på barneskolen. Alle små planer. Store planer. Alt som kan gå i vasken.

Og så hosten. Åndenød. Hun har hatt pusteproblemer før, nå er hun klemt mellom pusten «igjen» og den evinnelige hosten. Ingen prøver gir resultater, så det som virker som lungebetennelse «er sikkert bare virus». Som med andre i familien.

CT for å sjekke lungene. Kreftcellene. Og hva fant de? Lungebetennelse! Satt på antibiotika. Og til å vente på flere prøver. Det blir MR av hodet også, fordi Anja samtidig har vært kvalm ustanselig. Hun engster seg for at det skal dukke opp noe på hjernen også.

Hjemme har programmet vært tett, og ingen får besøkt Anja før hun har ligget der i nærmere to døgn. Vi har snakket om prioriteringene, på en side er vi blitt enige, på en annen er det bare utgjort - for lite tid, for dårlig helse både her og der. Og en treåring som uttrykker lengsel etter mamma som han aldri har gjort før.

Og ingen ringer. Tror alle hun er så sliten at hun må være i fred? Det var sant i går. I dag føler hun seg så bra at hun «like godt kunne vært hjemme», sier hun. Men hun har ikke fått mye sjanse til å sove. Før nå. Så nå sier anja godnatt.