Mot, humør og cellegift

Da har det gått et par dager med cellegiften i kroppen. Det går bedre både fysisk og psykisk.

Navelbine er en cellegift som ikke er så altfor hard mot kroppen, og bivirkningene er nesten ikke merkbare, ihvertfall ikke så langt. Eneste jeg har merket er litt magetrøbbel, litt ekstra med svetting, og selvfølgelig at jeg har vært mye mere sliten enn ellers. Så egentlig har jeg ikke noe å klage over.

Dagene på Ullevål har vært greie. Jeg har snart vært her to uker nå, og det har vært godt på mange måter. Det viktigste er at jeg nå ser ut til å fått kontroll på smertene og er godt smertelindret til å kunne takle hverdagen uten at det er smertene som skal bestemme.


Jeg har hatt mye tid til å tenke og reflektere over situasjonen min, og jeg har hatt mange fine samtaler med de som jobber her. Det har vært mye tøft å ta innover seg, og mange tunge og vonde tanker å bearbeide. Tøft å aksepter situasjonen en er i.

Nå har jeg på en måte funnet en indre ro, om en kan kalle det det. Akseptert situasjonen. Lært meg å tenke på en måte som gjør at jeg klarer å holde motet og humøret oppe hver dag. Jeg har valgt å gjøre hver dag til en positiv dag for både meg og mine kjære. Ikke bruke tiden på å være bitter og sinna, men ta imot hver dag som en gave.

Det var så fint at en av sykepleierne som jobber her kommenterte akkurat dette. Hun var den som tok imot meg når jeg kom inn. Og hun sa til meg at det er som hele rommet har blitt annerledes, og hun syns jeg har vært tøff som har gått igjennom denne prosessen. Hun sier at jeg har vært flink til å få satt ord på alt, og at jeg nå skal være stolt av at jeg har klart å komme videre.


Jeg er stolt også - Stolt over meg selv. Stolt av at jeg klarer, klarer det jeg før sa ikke var mulig. Men fortsatt er jo håpet der. Håpet om at medisinen nå skal virke. Slå tilbake mot kreften, stoppe den og gi meg mange gode stunder fremover.

Tiden fremover blir tøff, men jeg vil og jeg skal være sterk.