torsdag 31. mai 2012

Et liv å leve

Tunge dager, håp og små gleder.

Det er ikke alltid lett å se fremover når man føler at alt man tror på ikke går som en vil. Jeg vil, vil så mye mere enn det jeg orker. Da er gleden desto større når en orker å være med på ting.

I går hadde jeg en fantastisk dag på Ekeberg-restauranten sammen med en gjeng flotte damer i brystkraft-gjengen. Det var godt å komme seg ut og ikke minst treffe alle disse flotte damene. En finner litt mere styrke og en får lyst til å bare bite tenna sammen og bare kjempe, kjempe mot sykdommen og alle følelsene.

Alene føler man seg liten, ensom og redd, men sammen med likesinnede finner man styrken, styrken i samholdet og lysten til å bare kjempe. Man møter dem som har det verre enn en selv, og ser at det faktisk går an å leve godt selv om man er syk.

Jeg gir ikke opp, jeg har ikke tenkt å gi opp, ikke ennå, ikke på lenge. Det er bare så forbanna vanskelig når en er så sliten. Sliten, orker ikke gjøre noe, bare sove. Bare holde seg levende.

Jeg vil bare ha et liv jeg kan leve. Leve hjemme sammen med mine kjære hjemme. Nå har jeg ikke vært hjemme siden 25. april og jeg lengter hjem. Jeg håper vi kan klare å finne frem til en løsning slik at jeg kan være hjemme så mye jeg kan.

En ny epoke tar også til. I dag kom svaret fra NAV i posten. Fra og med i morgen er jeg erklært 100% arbeidsufør. Og i morgen blir oppsigelsen levert på jobben. Litt rart, men sånn er det bare.

Det blei litt mye negativt dette her, men jeg er bare så sliten for tiden. Og ikke minst gjør usikkerheten mye til at tankene ikke klarer å finne roen. I dag er jeg ferdig med cellegift runde nr 2. Og det har gått rimelig greit uten alt for mange bivirkninger.

I dag ble det også en tur i MR-trommelen. Og på mandag er det CT som står for tur. Så kommer ventetiden som jeg hater. Jeg må vente helt til 13. juni før jeg får vite resultatet. Å som jeg hate å vente på slike resultater. Men jeg må bare klare det.

Gi meg styrke
Gi meg styrke til å se fremover.
Gi meg styrke til å bevare troen
Gi meg styrke så jeg ikke mister håpet.
Kjære jeg ber deg om å se meg, se meg nå når jeg føler meg så liten.
Jeg trenger deg nå når jeg ikke føler meg sterk.
Jeg trenger deg  til å gi meg håp.

5 kommentarer:

  1. Her kommer det
    et magisk skrin,
    fylt til randen
    med en medisin
    - av gode tanker
    - varme klemmer
    som en
    "supervitamin"...

    Hilsen Catrine

    SvarSlett
  2. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Det er en ensom kamp uansett hvor mange man har rundt seg. Når kroppen ikke orker tar det på psyken også. Godt du kom deg ut og møtte brystkraftdamene. Selvom man blir sliten etterpå så er det ofte verdt det. Man får energi av det også.

    Håper du får sove godt i natt og at du snart får komme hjem. Tenker de savner deg der hjemme. Klem fra Mona

    SvarSlett
  3. Så vakkert, tankevekkende du skriver, vennen♥
    Jeg er så glad du fikk møte mange brystkraftdamer på Ekeberg-restauranten:)
    Sørst av alt er kjærligheten.

    Tenker så mye på deg.

    Varm klem <3

    SvarSlett
  4. Kjære Anja Merete,det var så koselig at du klarte å være med på Ekebergrestauranten i går.Ble glad når jeg så deg på bilde derfra.Forstår godt at du er sliten,denne sykdommen tar på.Hold pågangsmotet oppe,ikke gi opp!Positiv energi og styrkeklem sender jeg deg:-)Nattaklem fra Evelyn <3

    SvarSlett
  5. Ser at du har det vanskeleg for tida og at du ikkje orkar så mykje. Eg kan berre ane korleis du har det - ein klarar ikkje å sjøne det før ein har vore der sjølv. Tenkjer ofte at du er så sterk og positiv. Vil at du skal vite at du med dine ord gir oss andre så mykje. Håpar av heile mitt hjerte at du frå betre dagar med solskinn og meir ork. Sender deg mange varme tankar og bøn om at du må ha gode dagar. Klem

    SvarSlett