Mer enn jeg orker

Noen ganger bærer det helt til bunns.

Enklere liv, i det minste,
burde selge slike spyposer.

Det blei ei tøff uke dette. Formen begynte så smått å skrante på tirsdagen. Blei liksom ikke helt meg selv igjen. Så jeg prøvde så godt jeg kunne å ta livet med ro. Jeg vil jo som regel gjøre mere enn det jeg orker, men disse dagene som har gått orka jeg ikke mye.

Da jeg våkna på fredag, skjønte jeg at det kom til å bli en dårlig dag, og jeg fikk rett. Jeg begynte å spy. Alt jeg prøvde å spise og drikke kom ganske fort i retur. Det blei to tøffe døgn, og det var ikke så mye energi igjen. Ikke var det lett å vite om jeg fikk i meg medisinene heller.

Vi hadde kontakt med Ullevål, og det var bare å si i fra så kunne jeg komme rett inn. Godt å vite at hjelpen var rett rundt hjørnet om jeg ikke orket mere hjemme.
 
Legen bad meg drikke farris blandet med eplejuice, en teskje hvert femte minutt. Dette for at jeg skulle få i meg litt næring. Heldigvis hjalp det, og utover søndagen begynte jeg å bli bedre.

Etterhvert som jeg fikk i meg næring, kjente jeg energien sakte men sikkert kom tilbake. Godt at det gikk fort over og at jeg slapp innleggelse.

I morgen er det tirsdagstreff på Lovisenberg igjen. Jeg gleder meg til å komme meg ut en tur. Nå håper jeg bare at formen holder.

Min tur

Også pasienter har en helse. Da alt var bedre, måtte jeg jo bli sjuk.

Litt tyngre dager står for tur. Jeg merka det i går da jeg var på tirsdagstreff på Lovisenberg. Jeg var ikke i så veldig god form, og tårene kom lett.

De fleste er vant til at jeg er sprudlende og prater og er med på det som skjer, men i går var jeg nesten helt stille, satt og sov og var ikke helt med. Når noe spurte meg hvordan jeg hadde det, begynte jeg bare å gråte, jeg var bare så sliten.

I dag er jeg ikke stort bedre, og nå har jeg selvfølgelig blitt sjuk også. Tette bihuler, slapp og litt febervarm. Og jeg som trodde jeg skulle slippe unna. Ikke lett det når alle tre unga er sjuke og mannen går og hoster og harker.

Håper at det ikke blir langvarig, for jeg vil ikke være sliten og slapp. Ihvertfall ikke nå når alt var så bra. Jeg får bare lytte litt ekstra til kroppen min, ta livet med ro og hvile når det trengs.

I god form

Det er rart å kunne si at jeg er blitt bedre når jeg har denne sykdommen.

I dag var jeg på Ullevål til legetime hos onkologen min. Han var glad for å se at jeg var i så god form om dagen. Han sa at det «gleder meg å se at du er i så god form».

Selvfølgelig er jeg glad for å høre slike ord. Og jeg kjenner jo på kroppen min at formen min er ok for tiden. CT-undersøkelsen neste måned vil gi svaret, men jeg vil ikke tenke på den nå. Jeg vil fortsette å glede meg over de små fremskrittene.

Jeg merker at jeg er litt sterkere, og jeg orker litt mere. Jeg er ikke som før, men jeg godtar at ting er som de er. Å akseptere at jeg klarer det ene men ikke det andre har vært hardt.

Omgivelsene har nok merket frustrasjonen min mange ganger. Etter hvert har gleden over det jeg har fått til gitt meg en mer positiv hverdag.

Jeg prøver ikke tenke på det, men tanken dukker opp innimellom: Hvor lenge vil dette gode vare? Som oftest går dagene uten at jeg tenker på sykdom.

Jeg har bestemt meg for at jeg dropper rullestolen der det er mulig, og de små gåturene har gjort meg sterkere i beina. Tirsdagstreffene på Lovisenberg gleder jeg meg til, det er godt å komme seg ut og treffe andre. Det er et godt mål for uka.

Fine forandringer

Godt å ha noe å gjøre, enda bedre å faktisk orke å gjøre det. Dette begynner å bli en god periode med litt lengde på.

Dagene går fort unna her hjemme, og jeg har ikke gitt lyd fra meg på en stund. Det er vel på tide å oppdatere litt på bloggen, sånn at ingen tror det er no alvorlig fatt.

Formen min varierer mye fra dag til dag, men stort sett er jeg i ganske bra form. Jeg strikker, kanskje litt for mye. Jeg har blitt helt avhengig av strikketøyet mitt, og klarer knapt legge det fra meg mer enn fem minutter av gangen. Det er god terapi for meg å ha et strikketøy, og jeg blir rastløs når jeg ikke har et liggende. Siden 22. desember har alle tre unga fått seg hver sin genser, så her går det virkelig unna.

Ellers blir det litt husarbeid, litt matlaging og smårydding. Jeg orker ikke mye av gangen, men litt får jeg gjort. Vi har rydding av klær og skap på gang, og har fått montert nytt klesskap. Da var det å kaste alt tøy jeg ikke kan bruke lengre. Litt artig å gå igjennom alle klær, det var noen størrelser jeg hadde «vokst fra» for noen år siden.

Jeg prøver å komme meg ut på treff hver tirsdag på Lovisenberg. Selvom alderen på de fleste er 20 år eldre enn meg, så trives jeg der. Jeg er vel den der som som ikke tenker så mye på alder, og de siste årene har jeg lært meg å snakke med de fleste jeg treffer. Jeg gruer meg litt til taxiturene til og fra, men det går som regel greit. Det blir litt lettere når det ikke er så glatt ute.

Neste uke er det legetime på Ullevål, ikke så spennende denne gangen, men neste måned er det CT; Da får jeg vite hvordan medisinen har virket denne runden. Jeg skal ta blodprøver før legetimen denne gangen, og jeg krysser fingrene for at de ikke er for ille.

Jeg ble lei meg her en dag dag jeg fant ut at en dame jeg snakka mye med da jeg var på Holmsbu døde denne måneden. Er jo ikke så lenge siden jeg og hun sendte hverandre meldinger på Facebook. Hvil i fred Janina.

100 kjøttkaker på egne ben

Endelig hjemme, og endelig klarer jeg å stå på og gjøre mer husarbeid.
 

Noen med løk, noen med cottage
cheese, og noen med chili og purre.

Det var godt å komme hjem igjen og komme i faste rutiner. Jeg skal ikke rekke så mye, jeg, men prøver jo å henge med i de daglige gjøremålene.

Jeg er litt lettere til sinns, og føler meg litt sterkere i kroppen. Jeg merker det på at jeg orker å gjøre mere og at humøret er bedre. Hvem hadde trodd at jeg skulle orke å stå på kjøkkenet å lage nærmere 100 kjøttkaker? 

Jeg orker å gå litt lengre nå, og foreløpig har jeg ikke merket noen bivirkninger av de nye medisinene. Men jeg merker at jeg har litt mere vondt i skjelettet. Det går bedre å få i seg mat, men enkelte dager går det ikke så greit.

Jeg har også begynt å dra på dagposten på Lovisenberg på tirsdager. Jeg dro alene med taxi og uten rullestolen. På disse samlingene treffer jeg andre kreftpasienter, og vi snakker om alt mulig. Det er samtalegrupper med ulike tema, vi får oppfølging av helse personell, og så får vi lunsj.

Hjem, tilbake og hjem igjen

Da blei det noen ekstra dager på Lovisenberg.

Det går ikke alltid som man har planlagt. Planen var å reise hjem fredag 18. januar.

Alt var pakket og klart, og jeg fikk influensavaksine for sikkerhets skyld. Hjemme ble jeg raskt sliten, og fikk etter hvert veldig vondt over alt.

Da jeg våknet søndag morgen, var det uutholdelig. Rommet på Lovisenberg var fremdeles mitt, så det var bare å ringe og si ifra at jeg var på vei.

Det var litt tungt å dra tilbake, men de ekstra dagene gjorde bare ekstra godt for både kropp og sinn.

Jeg var sliten da jeg reiste inn igjen, og nå føler jeg meg mye sterkere. Jeg har fått trena litt mer og jeg har fått spist meg litt opp.

Matlysten har begynt å komme tilbake for fullt, og det er godt. Nå kan jeg så å si spise alt uten problemer. Nå håper jeg bare at dagene hjemme skal gå like lett.

Jeg prøver så godt jeg kan å trene opp styrken i beina igjen, og trappa er en god treningsvenn. Det er tungt, og det går ikke så fort, men det viktigste er at det blr gjort. Jeg merker det er fort gjort å sluntre unna, men da straffer jeg bare meg selv.

Framgang er vanskelig å måle, og det tar lang tid før en kan måle resultater. Jeg må bare slutte å tenke på alt jeg vil, og heller fokusere på hva jeg kan få til. Det er ikke alltid like lett. Jeg er sta, og viljen har jeg, men motivasjonen svikter av og til.

Nå gleder jeg meg bare til å komme hjem til mine, så får vi legge planer på veien videre.

En trapp, små seiere og hjem til helgen

Dagene her på Hospice Lovisenberg har gjort mye med meg med tanke på formen min og hvordan jeg har det fysisk. Jeg har endelig blitt «glad i mat» igjen.

Jeg klarer nå nesten å spise alle måltider uten å tenke «kommer jeg til å brekke meg nå, eller orker jeg å spise dette». Å spise handler ikke bare om smak, men lukten har også mye å si. Lukten av maten kan i noen tilfeller gjøre sitt til at jeg ikke klarer å spise den.

Dagene her har gitt meg mulighet til å prøve meg frem, og nå ser det ut til at jeg kan skrive en liten liste på hva jeg klarer å spise. Det er i alle fall godt å kjenne at jeg faktisk er sulten, at jeg spiser og at jeg føler meg mett.

Det var vondt ikke å kunne klare å spise, og humøret blei jo veldig påvirket av å gå og være sulten og kvalm hele tiden. Nå håper jeg at det endelig er over.

Jeg har vært flink til å trene mens jeg har vært her, og jeg merker at styrken i beina er blitt bedre. I går klarte jeg endelig å gå opp trappen på «vanlig måte». Det er snart tre måneder siden jeg gjorde det sist.

Så nå er jeg stolt og glad. Stolt over at jeg får til, og glad fordi all stahet og tålmodighet endelig gir resultater. Nå skal jeg fortsette og trene i trappa, for jeg vil bli enda sterkere i beina.

Jeg orker også å gå mere. Jeg prøver å gå så mye jeg orker, men jeg har rullestolen min som en trygghet. Den er god å ha når jeg skal forflytte meg over lengre avstander.

Ellers ser det ut til at jeg tåler de nye medisinene bra, og jeg har ikke merket noen bivirkninger enda.

Siden metastasene i lungene mine også har vokst en del, merker jeg fort at jeg blir anpusten når jeg anstrenger meg fysisk, men heldigvis er det ikke så ille.

Legen har dobla dosen med langtidsvirkende morfin for å hjelpe på pusten, men jeg vet ikke om jeg kjenner noen forskjell. Men jeg er glad for at dosen er økt litt, for jeg har mere vondt i kroppen enn før.

Til helgen skal jeg hjem. Det skal bli godt. Godt å komme hjem til mine kjære, og godt å få sove i sin egen seng. Og nå får familien hjem en mamma som er i mye bedre form enn da hun dro. Jeg gleder meg, og jeg håper at influensa holder seg borte fra hjemmet vårt.