Tungt på hjemmebane

Jeg er ikke så sterk for tiden. Egentlig føler jeg meg ganske så hjelpeløs. Nesten som en pleiepasient til tider.

Jeg hadde ikke klart meg hjemme alene en hel dag. Og jeg er utrolig glad for at jeg har mannen min hjemme hos meg. Han hjelper meg med det meste.

Det er ikke godt å føle på kroppen at den ikke orker noe. Det er tøft å kjenne at kroppen er så svak. Jeg har jo hele tiden vært tøff og pressa meg, men nå orker jeg ikke. Jeg skulle så gjerne vært ute å gått turen min hver dag, men jeg orker ikke. Kroppen min vil ikke.

Jeg sitter i hjørnet mitt i sofaen og holder på med mitt. Mannen min ordner med medisiner, mat og drikke, garn og strikkeoppskrifter, og esken med strikkepinnene, måleskiva. Jeg blir utålmodig på null komma null, og har ikke annet å reagere med enn stemmen. Den har han ikke mye tålmodighet med.

Beina mine vil ikke bære meg særlig langt. Av og til nesten ikke i det hele tatt. Da bare skjelver jeg, og er livredd for å ramle og ødelegge meg. Mest fortvilende er følelsen av hjelpeløshet. Det er grenser for hva man klarer med bare en brukbar arm når man kan gå fram og tilbake til badet. Men hva kan jeg gjøre når beina svikter også.

Jeg får egentlig den hjelpen jeg trenger for å klare meg nå. Egentlig burde jeg føle meg trygg. Jeg kan være hjemme. Jeg får være hos mine kjære hver dag. Jeg ønsker bare at jeg kunne gjøre noe for dem.

De siste gangene jeg har vært ute har jeg blitt trillet i rullestol. Jeg prøver så godt jeg kan å holde humøret mitt oppe, men nå begynner det å bli tøft. Tøft fordi jeg vil så mye mere enn det jeg orker.

Jeg håper bare så inderlig at neste måned blir bedre når jeg skal være fri for cellegiften. Så får jeg trene meg opp igjen litt etter litt. For nå er det ikke mye energi i denne kroppen.
 
Avslutter med et lite dikt jeg skreiv til min kjære for noen dager siden.

Se meg.
Jeg føler meg så ensom.
Ensom fordi du ikke ser meg.
Du ser meg ikke fordi jeg ikke ber om å bli sett.
Jeg trenger deg nå mer en du aner. Trenger deg fordi jeg føler meg så liten og redd.
Jeg er redd for hva som kommer, fordi det er så skremmende. Skremmende fordi jeg ikke vet hva det er.
Vær så snill å hold meg, trøst meg.
Jeg vil være nær deg, lov at du ikke slipper taket før jeg sier at det går bra.
La meg få gråte mens du trøster meg.
Jeg trenger bare få kjenne hvor høyt du elsker meg.

God helg til alle mine lesere.