«Last Christmas»

Blodet forteller gode og dårlige nyheter. Det kan bli min siste jul, så ingen bivirkninger i desember, takk.

Valgte rullestolen i dag.

I dag blei det ny runde med cellegift igjen. Blodprøvene mine var ok. Selv om formen min har vært ganske dårlig i det siste, valgte jeg å få kuren.

Det er opp til meg nå. Opp til meg å velge om jeg vil ha cellegift eller ikke. Jeg har valgt å ta i mot nå, og følge planen ut måneden frem til jeg har fått tatt CT og MR. Så får jeg ta valget da når jeg veit resultatet.

Jeg fikk en liten nedtur i dag. Jeg fikk vite at noen av de utvida blodprøvene jeg tok forrige uke viste noe forhøyede leververdier. Nå er jeg bare redd for at denne kuren her heller ikke har virket. Redd for at sykdommen har tatt enda et overtak.

Jeg hadde en ok samtale med en sykepleier i dag, og jeg fikk snakket om bekymringene mine og litt om hva jeg ønsker videre. Hun sa at jeg må huske på at det kan ta litt tid før cellegiften virker, og at jeg ikke må miste håpet ennå. Ikke før resultatene er der.

Det er lett å bli redd for sykdommen når man hører at stadig flere av dem man kjenner dør av kreft, og ufattelig trist er det når unge dør. I går døde Kristina. Jeg kjenner henne ikke privat, men jeg har fulgt henne på bloggen, lest om oppturer og nedturer, og sett hvordan hun til slutt måtte gi tapt. Når man hører om andre som dør, tenker man på hvordan tiden fremover vil bli. Hvordan vil det gå, hvor fort vil sykdommen utvikle seg, hvor lang tid vil det ta.

Uansett har jeg bestemt meg for å ta en pause i fra cellegiften i desember, jeg ønsker så veldig at formen min skal være så god som mulig i julen. Slik at jeg orker å ta del i julefeiringen sammen med familien. Jeg veit jo ikke, men dette kan jo være min siste jul. Og da skal den ikke ødelegges av bivirkninger av cellegift.

Nå er det bare å ta en dag av gangen og gjøre det beste ut av den. Jeg må lære meg til å leve et litt annerledes liv, og ta hensyn til kroppen min, og ikke minst: jeg må bli flinkere til å hvile.