Da var jeg i gang med behandling igjen.

I dag fikk jeg telefon fra sykehuset om å komme inn for å planlegge strålebehandlingen. Jeg har fått tegnet opp strekene, så på mandag starter jeg opp med strålebehandling av skulderen min.
Da blir det tur til Ullevål hver dag ( uten om helgene) en stund fremover.

Det er godt å endelig være i gang med handlingen, så får en heller bite tenna sammen og si at dette skal gå fint og ikke tenke på at det er slitsomt. Jeg skal også mest sannsynlig få hormonbehandling også, men den mest avgjørende prøven var selvfølgelig ikke ferdig i dag heller, men den er vel klar til uka. På onsdag skal jeg også ta en ultralyd av levra mi, fordi legen såg en liten flekk på den da dem tok CT. Legen tror ikke dette er no "alvorlige greie" som han sa, men det er greit å være på den sikre siden.

I dag hadde jeg også en fin og lang samtale med legen"min" på kreftsenteret. Jeg fikk snakket ut om hva jeg gikk og tenkte på, og det var godt at jeg fikk ærlige svar.
Er jeg så syk at jeg snart kommer til å dø? Jeg vil vite.
I dag spurte jeg og fikk svar. Jeg fikk til svar at det skulle jeg ikke begynne å tenke på nå, du har mange år foran deg. Så lenge kreften ikke har overtaket så går dette bra. Og siden det ikke er kreft i noen av de viktige organene fungerer kroppen.
Det var godt å høre dette, og jeg håper virkelig at behandlingen jeg får nå vil virke slik at kreften blir holdt i sjakk og ikke sprer seg videre.
Det er også viktig for meg at jeg er ærlig ovenfor barna mine om kreften, og hva dette betyr for oss alle, og jeg vil jo ikke love ting jeg ikke kan holde eller lyve for dem. Selvfølgelig er det tøft å fortelle barne dine at du er alvorlig syk, og det er heller ikke lett å være sterk når dem gråter og er redd for at jeg skal dø.

Jeg fikk også noen nye smertestillende slik at jeg skal slippe å ta så mange tabletter og at jeg skal slippe å ha så mye vondt. Det er greit å slippe å ha vondt hele tiden. Smertene kommer til å bli mye bedre når jeg begynner med strålingen har legen fortalt.
Jeg fikk også sovetabletter. Det er så vanskelig å få sove når en har mye vondt og ikke finner no god stilling å sove i. Og det er mange tanker som kverner rundt i hodet. Jeg begynner å bli veldig sliten fordi jeg sover så lite om nettene, men nå håper jeg dette vil hjelpe.
I tiden fremover velger jeg å prøve så godt som jeg kan å fokusere videre på det positive og tenke at dette skal gå bra, dette skal gå bra lenge. Vi har håpet og troen for at dette skal gå bra.

 

Når alt bare blir kaos er gråten den beste medesin.

Det skal godt gjøres å være så sterk at men kan stå opp i mot absolutt alt. Jeg trodde jeg var et slikt menneske, som uansett hva som skjer, skal jeg klare å komme meg gjennom det med hevet hode, og uten å knekke sammen. Jeg har sagt til meg selv at dette her skal jeg klare, dette her skal jeg takle. Men i dag er det en litt tung dag.
En tung dag fordi tankene tar overhånd og tenker tanker som jeg ikke vil tenke.
Jeg har det vondt, vondt i tankene og vondt i kroppen - og den eneste og beste medisinen er å få gråte, gråte lenge, til det ikke er mer igjen. Ingen flere tårer og ikke no mere innestengt som vil ut. Etter på føler man seg litt bedre. Så bra at man kan begynne å håpe igjen - håpe på at det skal bli bedre og at en skal klare å gå gjennom hverdagen med et smil om munnen og fylle dagene med flere positive opplevelser og fortsette å være optimist.

Lei av å vente på telefon.

Er det ikke typisk? Når en går og venter på en telefon ringer den aldri. Snart hele uken har jeg gått rundt å ventet på telefon fra Ullevål. Jeg venter på det mest avgjørende svaret av alle - hvilken kreft type har jeg i kroppen min og hvilken behandling skal jeg ha, og når skal den starte.
Det er jo ikke slik at jeg ikke får dagene til å gå og at jeg sitter og depper og er lei meg, men det er mye bedre å vite - vite alt.
Jeg har lovet meg selv at uansett skal jeg være sterk - holde motet oppe og leve så normalt jeg bare kan.

De siste dagene har jeg møtt på folk som jeg ikke har sett på en stund - alle sier dem at jeg ser så frisk og fin ut - dem vet jo at jeg har vært syk, men dem blir veldig lei seg når jeg forteller at jeg har blitt syk igjen.
Det er mange forskjellige reaksjoner jeg møter. De fleste sier at jeg må fortsette å stå på, være sterk, dette klarer du, eller at du er tøff, du har vunnet før og dette skal du nok vinne over en gang til. Og noen sier at de syns at dette var trist å høre og synes dette er urettferdig, og at jeg nå burde få slippe å være syk igjen.
Det er jo ikke lett å vite hva man skal si i slike situasjoner. Og for all del jeg aksepterer jo at folk tar dette forskjellig, men vær så snill å ikke si: Ååååh stakars deg , å fy så forferdelig og vis med hele kroppspråket ditt at nå finnes det nesten ikke noe håp lenger.
Og til slutt så er jeg lei av dem som absolutt skal klappe meg "hardt" på skulderen og si dette går bra. Jeg har faktisk veldig VONDT i den skulderen - og vondere blir det etter et slikt "vennskaplig" klapp.
En stor takk til dere som aksepterer at jeg får lov til å være meg selv om jeg er alvorlig syk. Og takk til deg som sender meg en melding om at du tenker på meg. Jeg tror dere selv vet hvem dere er.

CT, legesamtale og ny kreftdiagnose. Ny runde med kreftbehandling

I dag var jeg nok en tur på Ullevål. Var inne for at jeg skulle ta en CT undersøkelse for å se om jeg hadde no spredning til organene mine. Jeg skulle ta undersøkelsen med kontrastvæske. Da måtte jeg først drikke 1 liter vann på kort tid. Så fikk jeg sprøyta kontrastvæske inn i kroppen gjennom en veneflon. En rar varmefølelse i kroppen og det kjennes ut som en holder på å tisse på seg. Greit at undersøkelse ikke tar mer enn et par minutter.

Etter undersøkelsen var det opp på sengeposten igjen for å snakke med legen. Han skulle sjekke resultatene av undersøkelsene og så skulle vi ta en samtale når prøveresultatene var klare.

Det blei ut på ettermiddagen før vi fikk snakket med legen. Jeg fikk da beskjed om at dette ikke er no annet en kreft og at jeg skal starte med behandling ganske snart.
Kreften ligge i skjelettet mitt: i skulderen, nakke, rygg og bekken- Dem såg også antydning til forandringer i et ribbein.
CT undersøkelsen viste en liten flekk på levra, men dem er litt usikker på hva dette kan være, så jeg skal inn til en undersøkelse til. Lengen mener at kreften er hormonstyrt, men vevsprøvene fra skulderen er ikke klare enna, så han kan ikke si det helt sikkert, men mest sannsynlig er dette hormonstyrt kreft.
Jeg skal starte opp med strålebehandling ganske raskt og så blir jeg mest sannsynlig satt på hormonbehandling. Håper jeg slippe cellegift.
Nå får jeg bare bruke morgendagen til å la all informasjon synke inn og så er det bare å gå på med friskt mot og si til seg selv at dette skal gå bra og tenke positive tanker

Biopsi er ikke for pingler . Samtale med legen på sengeposten.

I går var jeg inne på Ullevål for å ta biopsi av skulderen min. Jeg reiste inn kvelden før så jeg skulle slippe alt stresset på morgenen for å komme meg dit. Det var greit nok å få en natt på sjukehuset, men jeg sov ikke no særlig, men litt fikk jeg jo sovet. Jeg rakk så vidt å ta en dusj før en portier kom for å hente meg. Han henta meg vist litt for tidlig, for ingen på avdelingen vist om at jeg hadde dratt. Og ikke rakk jeg å spise frokost heller. Men heldigvis hadde jeg noen havrekjeks i sekken så jeg fikk jo meg litt mat.
Da jeg kom opp på avdelingen ble jeg møtt av en sykepleier som sa at dem skulle ta biopsi av ryggen min, da blei jeg litt nervøs, fordi jeg hadde jo hørt at det bare var fra skulderen dem skulle ta - etter at sykepleier, radiolog og lege hadde snakket sammen en stund bestemte dem seg for å ta prøve av skulderen allikevel.
Når dem skal ta prøver av beinet i skulderen gir dem først lokalbedøvelse før dem fører en hul "nål" inn i skulderen. Når dem har kommet inn til beinet blir nålen banket inn i beinet, så skrur dem nåla et par runder rundt og så henter dem ut en liten bein bit. Hardt og brutalt.
Jeg kjente ikke så mye av selve inngrepet, men kroppen min reagerte med lav puls helt ned til 40 og jeg holdt på å besvime et par ganger. Jeg ble også veldig kvalm.
Jeg fikk intravenøsveske og litt adrenalin rett i blodet. Dem måtte gå sakte frem og det tok litt lengre tid. Jeg var inne over to timer. Jeg var veldig trøtt etter på, men jeg kjenner ikke så mye smerter i skulderen, er bare litt numen. Alt som vises i dag er en liten "prikk" midt på skulderen.
Etter på ble jeg kjørt opp på sengeposten og ble der en liten stund for å komme meg litt og få meg litt mat.

I går hadde jeg også en samtale med legen min. Han er veldig hyggelig og vi hadde en fin samtale. Og utifra undersøkelser som er tatt så gir legene meg ikke no håp om at dette ikke er no annet en spredning av brystkreften. Det er tøft å forholde seg til dette men jeg prøver å holde motet oppe så godt jeg kan. Han sa at han syns at jeg var flink til å fokusere på det positive og ikke tenke negativt.
For meg er det er viktig å fylle dagene med positivt påfyll og fokusere på at man skal ha et godt og innholdsrikt liv tiltross for at man har en alvorlig sykdom.
Og det er jo godt for meg å vite at jeg får topp ekspertise og topp behandling her. Og som legen sa: Her skal det ikke spares ei krone. Du kan bare slappe av og leve livet så skal vi ta oss av det medisinske.

På mandag skal jeg inn å ta CT for å utelukke at det er spredning til indre organer. Og jeg håper at dem ikke finner noe der. Men nå skal jeg bare nyte helgen og kose meg hjemme sammen med mine kjære.

En tung uke - men prøver å holde håpet oppe.

På mandag i forrige uke var jeg på Ullevål for å ta en MR undersøkelse. Den siste tiden har jeg slitt med en vond skulder og den har bare blitt verre og verre.
Man tenker jo ikke på at dette kan være kreft når en for bare et par måneder siden har fått beskjed om at en er helt frisk. Uka gikk og da det nærmet seg fredag tenkete jeg at om jeg ikke hadde hørt noe fra sykehuset så var det sikkert ikke no alvorlig, men på fredag kom telefonen. Jeg fikk beskjed om å komme på sykehuset på mandag, men jeg bad om å få vite det med en gang om det var noe galt. Jeg ville jo ikke ødelegge helgen.
Jeg fikk time kl 13.00 på fredagen, og jeg viste jo allerede da at det ikke var no hyggelig beskjed jeg kom til å få. Det var godt å ha med min kjære, slik at jeg slapp å ta dette helt alene.
Da jeg kom inn fikk jeg vite at det ble gjort funn på MR som ikke var så "hyggelige." Vi vet jo ikke helt hva detter er enda, men siden du har hatt kreft er det mest sannsynlig at dette er spredning til skjelettet. Det er gjort funn i beinstrukturen i skulder, rygg og bekken.
Det var ikke no hyggelig beskjed å få, og selv om jeg hadde forbredt meg på dette var det veldig tungt å høre det. Det var godt da å ha en skulder å gråte på.
Jeg har vært inne på Ullevål og tatt blodprøver og en liten legesjekk. I morgen skal jeg inn og ta biopsi (vevsprøve) og det er etter denne prøven jeg får endelig svar på hva dette er.
Jeg gruer meg veldig til å få vite, men jeg har forbredt meg på det værst tenkelige, så får jeg helle få en positiv overraskelse.
Jeg blir helt overveldet over alle som sender meg meldinger og tenker på meg. Det er godt å vite at dere er der alle sammen. Jeg skal reise inn på sykehuset i kveld, og håper jeg får sovet litt i natt og klarer å stenge de værste tankene ute.

1 år siden jeg fikk kreftdiagnosen i dag.

I dag er det 1 år siden jeg fikk kreftdiagnosen og er tøft åre er tilbakelagt. Jeg er takknemlig for  at jeg nå er frisk. Det er godt å endelig kunne tenke fremover og se lyst på fremtiden. Og så er det godt å vite at jeg bli passa godt på ved jevnlige kontroller. I år skal jeg i allefall nyte sommeren for fullt! Det skal bli godt å dra på ferie sammen med familien. Da skal vi bare kose oss og nyte hver dag.