Ferdig med stråling - men må stelle brannsår :(

Det skal bli lenge før noe får meg inn i en slik maskin igjen!
Nå har det gått noen dager siden siste strålingen på onsdag i forrige uke. Den to siste gangen var dem tøffeste, og jeg fikk en skikkelig psykisknedtur. Huff og huff. Jeg begynte å bli ganske sår og rød i stråle områdene på fredagen og jeg grudde meg skikkelig til å fortsette strålingen uka etter. Jeg gråt faktisk litt og bad så pent jeg kunne for å slippe dem 3 siste gangen, mest fordi jeg viste at det bare kom til å bli mye verre før jeg var ferdig. Jeg ble undersøkt av sykepleier og lege.
Den første legen jeg snakket med mente at det kanskje såg sånn ut at dem kanskje måtte vurdere å stoppe etter 23 ganger og si seg ferdig og skulle bare diskuteredet med den annen lege først. Beskjeden jeg fikk var at selvfølgelig kan vi ikke tvinge deg men det er jo viktik at du tenker over at dette gjør du for fremtiden din - akkurat det svaret en trenger å høre. Alt er opp til deg, vil du leke med livet så værsågod liksom. Jeg hadde ikke noe lyst i det hele tatt til å fortsette. Hadde mest lyst til å løpe ut og reise hjem. Nå orket jeg ikke mere og nok var nok. Etter mye om og men så bestemte jeg meg like vel for å gå til strålingen, men det tok sin tid før jeg orket å gå helt inn, blei skikkelig dårlig av alt og måtte spy av hele greia. Så det var utrolig godt å få unna dem to siste gangen - jeg beit tenna sammen og tvinga meg selv.

Godt å være ferdig. Nå håper jeg bare a sårene slutter å vokse og endelig begynner å gro skikkelig. Strålesår fortsetter å utvikle seg flere dager etter at men er ferdig. Og det klør no veldig. Har heldigvis fått med meg no greier fra sykehuset å legge på, så nå får vi bare ta en dag om gangen. Denne uka skal jeg også på jobb et par dager. Gleder meg veldig til det. Det skal bli godt å endelig få starte å jobbe igjen.

Sånn går dagene...... bedre og bedre.

Nå er det en lang stund siden sist jeg har skrevet et innlegg her inne og faktisk ganske lenge siden jeg har sjekket bloggen min også. Fikk litt sjokk når jeg såg det var over 300 000 treff! (Sikert no galt med det telleverket).
Takk skal dere ha alle sammen - det har vært mange av dere som har sendt meg mange varme tanker og kryssa fingrene for meg at dette skulle gå bra - og det har det jo gjort også.

Nå er det siste innspurten av strålingen som gjenstår. Det er bare 3 ganger igjen! Og jeg er ferdig med 23!
Takk og pris for det. Jeg begynner å bli temmelig lei av turene til Ullevål, men nå er det hele snart over! Den siste tiden har jeg vært litt nede på grunn av alt stresset - men har kommet meg dit hver dag.
Jeg har ikke hatt så mange plager på grunn av strålingen, men jeg har vært mye trøtt, og ikke hatt så mye energi. Merker at den kommer tilbake litt etter litt og at jeg orker mer og mer.

Jeg har allerede begynt å glede meg til å jobbe igjen. Skal begynne å jobbe uka etter jeg er ferdig mesd strålingen - ikke 100 % men tar det rolig i starten. Jeg blir 100 % friskmeldt fra 1. mai, men skal ikke jobbe mer enn 50 % fordi jeg har så mye ferie å ta igjen - så det er greit med en rolig start frem til sommeren. Så til høsten er det fullt kjør igjen (fra 1. august).Og det er godt å være frisk igjen!

Når strålingen er over skal jeg ikke på Ullevål igjen før om 4 måneder på kontroll. Så nå går jeg bare på hormontablettene mine. Er heldigvis ikke kvalm av dem mer nå, men hetetoktene har jeg hver dag. Til tider er dem veldig plagsome. Litt rart å tenke på at jeg ien alder på 35 år er kommet i "overgangsaldren" på grunn av disse tablettene - men om 5 år er jeg ferdig med dem og forhåpentligvis "overgangsalderen" også. Godt at jeg har fått mine 3 barn :)  Ellers har jeg bestemt meg for rekonstruksjo av brystet og har satt meg opp på venteliste for operasjon. Heldigvis er det en godt stund til enda.

Nå skal jeg nyte våren fremover og feire at nå er jeg endelig ferdig!

Tiden som har gått etter operasjonen og forbredelser til stråling .

Nå har det gått litt over en måned siden operasjonen. Har kommet meg ganske fint nå. Energien har sakte men sikkert kommet tilbake og jeg orker å gjøre det meste. Selv om jeg orker mer, blir jeg fort veldig sliten. Kanskje ikke så rart når en tenker på hvor mye den stakkars kroppen min har vært igjennom det siste halve året.
De siste dagene har jeg også levert minsten i barnehagen - det er godt å være mamma på ordentlig igjen. Så nå har jeg snart endelig kommet ajour med husarbeid også - jippi.
Og endelig har håret begynt å vokse for fult - endelig!

Jeg har også vært flink til å trene armen og den er nå klar til stråling. I dag har jeg vært på Ullevål til første forbredelsetime til stråling. Da låg jeg i en maskin.  Det ble tatt bilder og pusteregistrering.

Jeg er med i et studie der stråling blir gitt avhengig av pustingen min - dette for å skåne hjertet mest mulig siden jeg skal stråles på venstre side. Det var ikke no særlig å ligge lenge med armene over hodet. Jeg fikk krampe i skuldrene tilslutt og dem måtte avslutte pusteregistreringen litt før tiden. Håper at jeg slipper å ta det om igjen :( dersom bildene var ok så skulle det gå fint. Så fikk jeg tegnet på noen streker på kroppen min slik at dem skal treffe det samme punktet hver gang.
Jeg har også begynt på hormontablettene (østrogen hemende). Liker dem ikke, fordi dem gjør meg så innmari kvalm. Men håper det går over etterhvert.
Neste uke skal jeg inn til siste forbredelse før strålingen. Da skal jeg ta CT scanning og så skal dem stille inn riktig "stråling". Heldig vis får jeg noen rolige dager hjemme før jeg skal begynne for fult med tur til Ullevål hver dag i fem uker - godt jeg får fri i helgne

Er veldig glad i dag :)

I dag smiler jeg fra øre til øre. Jeg reiste til sykehuset i dag på det som jeg trodde bare var en kontroll etter operasjonen. Men det var gode nyheter jeg først og fremst skulle få. Alle undersøkelser som er tatt viser ingen spor til spredning av kreften. Ingen av lymfene var det spredning til. Og det er god klaring med friskt vev rundt svulsten dem fjernet. Så det lover godt for fremtiden. Og nå kan jeg puste lettet ut, jeg har jo hatt en god følelse av at dette skulle gå riktig vei, og godt er det å endelig få beskjed. I dag blei det feiring med pizza og kake - det er vel lov det på en dag som dette :)

 Den 10. februar skal jeg inn på sykehuset igjen. Da skal jeg til onkologen og forbredelser til stråling.

Stråling må jeg ha uansett. Detter for å være sikker på at alle spor etter kreftcellene skal bli hel borte. Da blir det stråling hver dag i 5 uker. Og da er jeg endelig ferdig!

Slik går dagene .....

Ja nå har det snart gått to hele uker siden operasjonen. Formen nå er vel egentlig ganske bra og jeg har vel egentlig ikke så mye å klage over. Såret gror og stripsene faller av i tide og utide. Da er det fint at jeg har en mann som har svart belte i sårbehandling og har en stor koffert med alt hva man trenger til alle behov. Så da får jeg den hjelpen jeg trenger. Det eneste som er en utfordring nå i hverdagen er armen min.
Den lever vist sitt eget liv. Noen dager er den lett å ha med å gjøre og andre dager er den bare til irritasjon, men jeg får vel bare trøste meg med at den blir bedre bare jeg tar tiden til hjelp. Av og til er den så tung å "dra på" at jeg mest har lyst til å putte den i en falte.
Jeg tøyer og strekker - tar en treningspøkt 3 ganger om dagen!
(Etterhvert skal jeg få hjelp av fysio - må bare finne en først som er ledig og ikke har for lang vente tid).

Er faktisk stolt av meg selv at jeg klarer å gjennom føre det hver dag. Har bestemt meg for at det må jeg klare å få til.
Merker at treningen hjelper på og jag klarer å strekke arme lenger for hver dag som går - men så går det litt tilbake igjen etter et par dager og jeg klarer ikke det samme som jeg gjorde dagen før - da blir jeg litt skuffet, men det er vel slik det skal være?
Ellers så prøver jeg så godt jeg kan å bruke armen så mye som mulig uten å belaste den for tungt - de er litt vanskelig å ikke få lov til å løfte opp lillegutt, men han er så stor nå at han kan krabbe opp i fanget mitt. Merker selvfølgelig at det tærer litt på humøret å ha en arm som ikke fungerer, men jeg får bare være litt mer tålmodig.
Nå gleder jeg meg bare tl å såret gro og jeg kan rive av stripsa og ta meg en deilig og lang dusj :)

Dagene går sakte - men formen går oppover :)

Det er deilig å endelig snart være i mål med det forhåpentligvis siste sykehusoppholdet som er mer enn en liten undersøkelse - phu, nå kan jeg puste lettet ut. Det er godt å slippe å være pakka inn i tjukk bandasje - stripps er faktisk en utroligsmart oppfinnelse! Og i morgen får jeg forhåpentligvis fjernet drenet også. Jeg har ikke noen smerter å klage over heller - bare drenet som "lugger" litt vist jeg snur meg litt for brått, men det er det snart slutt på. Ellers så er ikke armen så ille heller - den er litt tung og nummen innimellom, men jeg klarer å bruke den til det meste. Så lenge jeg klarer å strikke er jo jeg fornøyd. I tiden fermovfer må jeg være forsiktig å ikke bære for tungt med armen og jeg må trene den litt - gleder meg til jeg klarer å ligge på venstresiden igjen.

Så i dagene fremover er det bare å ta det med ro og overlate den tyngste jobben til andre. Er egentlig veldig overrasket over at det ikke gjør mer vondt egentlig. Nå er jeg et skritt nærmere målet og det blir spennende å se om jeg nå er kvitt alt og at dem ikke har funnet no mere skummelt i det dem opererte bort. Men jeg må smøre meg med tålmodighet noen uker til. Skal på kontroll den 31. og så får jeg resultatet fra kreft prøvene 2. februar. Det blir noen spennende dager. Og vi krysser fingrene. Da får jeg også vite når jeg skal starte på stråling - den slipper jeg nok ikke unna nei. Men forhåpentligvis dreper strålingen det som eventuelt er igjen av mikroskopiske "kreftduster" vist det er noe der da. Vente vente ..... jammen blir men tålmodig etterhvert.. Jeg skal selvfølgelig oppdatere alt her. Selv om det ikke blir like ofte som før nå i tiden fremover skal jeg nok fortelle dere hva som skjer.

Da var operasjonen over - og da kan jeg puste lettet ut :)

Ja, da var operasjonen endelig over - jeg trodde det skulle være verre, men det var heldigvis ikke så ille som jeg trodde - og glad er jeg for det.

Jeg grudde meg skikkelig til denne operasjonen, mest fordi jeg var redd for alt som kunne skje - men det er typisk meg - tenker alltid det verste, og så går det så bra - merkelig. Jeg fikk faktisk sove ganske bra i natt også, selv om jeg hadde mange tanker i hodet og var oppe kl halv 6. Og ikke trengte jeg noe å sove på heller.

Jeg møtte til operasjon kl 7 - først var det samtale med sykepleier, og så samtale med kirurgen. Så fikk jeg på meg sykehustøy, og kl 8 låg jeg klar på operasjonsbordet.

Godt å være først i køen, for da slipper man all ventingen. Selve operasjonen tok ca 2 timer. Hele venstre bryst ble fjernet og alle (ytterste) lymfeknutene i armhulen ble fjernet (aksilletoilette som man kaller det på fint). Så fikk jeg lagt i et dren som skal sørge for at sårvesken kommer ut - det skal ligge inne noen dager.

Jeg får mye smertestillende, så jeg har ikke no vondt. Faktisk var det veneflonen som var mest smertefull, siden den ble lagt inn på håndleddet og førte til at mye veske kom inn under huden - jippi for en håven kropp full av veske. Så det var godt å få den fjerna.

Ellers har jeg for det meste sovet og hvilt meg i dag. Ikke rart det med så mye smertestillende i kroppen - men det er fint at jeg orker å være litt oppe og gå litt rundt. Jeg blir vel værende her på hotellet noen  dager. Det er godt å ha min kjære her de første dagen og at vi har farmor til å passe ungene.

Nå håper jeg at dagene framover går like fint, og at jeg får minimalt med plager. Det blir spennende å komme på kontroll igjen helt i slutten av måneden. Da får jeg også vite resultatet fra granskingen av det de opererte bort. Da håper vi på gode resultater.