Tanker fra meg

Det er ikke lett å være stærk når motet svikter.
Det er ikke lett å holde humøret oppe når gråten tar overhånd.
Det er ikke lett å se fremover når man ikke vet.
Det er ikke lett å finne trøst i det positive nå alt bare ser mørkt ut.
- men da er det godt å vite at en ikke er alene.
Godt å vite at en ikke trenger å gråte alene.
Godt å vite at en ikke ikke alltid trenger å være den sterke.
Godt å vite at andre kan se fremover sammen med deg.
Godt å vite at man har noen som kan tenke på en.
Godt å vite at man har en armkrok og krype inn i.
- og det viktigste er at det kommer en dag i morgen - en dag å glede seg over.

Et nytt dikt.

Å gråte.
Gråten er den beste medesin
når en ikke klarer å holde motet oppe.
Gråten hjelper på det vonde
og jager det bort.

Gråten er sterk
selv om du føler deg svak.



La gråten komme
og steng den ikke inne
- når gråten er over, får gleden igjen overtak.

                                                  Av Anja    ( skrevet 24.10. 2011 etter en litt tung dag).
                                                   

Det er godt å ha no fint å tenke på menst det står på som værst.

Da er det klart. Den 14. januar gifter vi oss. Endelig vil jo sikkert mange si. Vi har jo vært sammen siden 1997 og tre flotte barn har vi. Men nå bestemte vi oss for at nå måtte det bli bryllup.

Det var jo egentlig dattera vår Hannah og det som hun sa som fikk oss til å tenke på at bryllup var noe vi måtte tenke på, og det er jo fint at barna også kan ta del i denne dagen. En fin dag skal det bli for oss og familie og venner.

Det er helt supert å ha et bryllup å tenke på i disse dager. Da har vi alle noe hyggelig å tenke på og noe kjempefint å glede oss til.

Nå har vi vært i sving min kjære og jeg og laget enkle invitasjoner - så nå har vi igjen å putte dem i konvolutter og sende dem avgårde. Det blir en spennende tid fremover.

De siste dagene har jeg ikke tenkt så mye på sykdomen, bortsett fra at jeg har hatt mye vondt, men medisinene begynner å virke mot smertene, og jeg begynner å bli mere våken. Håper at det går bedre framover, og at strålebehandlingen hjelper slik at jeg slipper å ta så mye smertestillende.

Neste helg er det jentetur til London, 12-årsgaven til Hannah, med egen medbragt fysioterapeut, min gode venninne som er Hannahs fadder. Det bør gå bra og bli kjempefint. Håper det er noen bra musikalbilletter å oppdrive.

Et par døgn på sykehus, stårlebehandling og flere undersøkelser.

På mandag startet jeg opp på strålebehandling. Hadde håpet at jeg skulle slippe å se disse maskinene på noen år, men den gang ei. Det tok nokså nøyaktig 6 måneder. Jeg får nå stråling mot skulderen min. Legen håper på at jeg skal få rask smertelindring og at dem skal klare å ta knekken på kreften som sitter i skulderen min. Til nå har jeg hatt 3 strålingen.

På mandag blei jeg skikkelig dårlig, etter et par dager med kvalme kastet jeg opp flere ganger - ikke no deilig.
Kroppen min var helt i ulaget, jeg frøys og svetta om hverandre og var temmelig sliten. Da ringte jeg til sengeposten og dem ville at jeg skulle komme inn slik at dem kunne få tatt en undersøkelse og prøve å hjelpe meg. Jeg ble sendt ned i taxi og komme inn på akuttmottaket. Jeg ble ikke no særlig bedre før jeg fikk kvalme stillende rett i blodet. De jeg kom inn ble det tatt blodprøver av meg og jeg fikk litt intravenøs næring. Etter en stund fikk jeg komme opp på sengeposten. Der har jeg jo vært før, så det var greit nok å være der for en natt.
Legen ville også undersøke meg nærmere og klokka halv 12 blei jeg send på en CT undersøklese av hodet. Jeg måtte ta med kontrast så da ble det enda mer stikking. Etter på var det tilbake for å sove. Det var ikke så lett å sove. Kroppen min fikk ikke til å roe seg og jeg ville bare hjem. Men etter å ha fått satt sengen inn til en vegg og fått en pille til å slappe av og en til å sove på. Det var godt og endelig kjenne at kroppen slappet av og i 3 tiden sovnet jeg.
Dagen etter fikk jeg snakket med legen. Hun fortaltte at dem ikke hadde sett no galt på CT blidene mine og for å være på den sikre siden ville dem ta MR av hodet mitt også. Jeg håpert da på at jeg skulle få lov til å reise hjem etter på, men jeg måtte bli til i dag. I natt gikk det mye greiere å sove. Jeg var ganske sliten så jeg sov godt og nesten hele natten. Det gjorde godt for kroppen for i dag føler jeg meg mye bedre. I dag fikk jeg snakket med legen igjen, og dem kunne fortelle at dem ikke hadde funnet noe på MR bilden heller. Det er supert, for nå trenger jeg ikke flere dårlige nyheter. Legene mente at grunnen til at jeg er så mye kvalm er sikkert fordi kroppen reagerer på hormonbehandlingen. Det er vist et godt tegne sa legen så nå håper vi - håper og håper på at dette skal bli bedre. JEg står fast på kvalmestillende nå så det hjelper også på kvalmen. Det var veldig godt å komme hjem igjen og slippe mer stikking på en stund. Hele armen min er blå av nålestikk.
Skal bli godt å bli ferdig med strålingen også. 12 ganger til nå - heldigvis er det bare 6 ganger i løpet av de to neste ukene. Neste uke pga oppgradering og uken etter pga London tur. Så da er det vel lov å håper på at jeg ikke blir så sliten.

I dag fikk jeg lyst til å skrive et dikt.

 Å leve.
Så lenge jeg har håp
- eier jeg gleden.
Så lenge jeg eier gleden
- skal  jeg håpe.
Så lenge jeg er
-skal jeg leve i håpet og
i troen på at jeg fortsatt
skal leve og være glad

Anja

Nå vil jeg ikke ha flere dårlige nyheter. Tenk om dagen i dag bare var en vond drøm.

Jaja, så blei det en skikkelig nedtur i dag, og ingen koselig melding å få i fra legene. Jeg reiste inn på sjukehuset i går kveld for å ta en undersøkelse tidlig i dag. Jeg skulle ta ultralyd av levra min. Jeg hadde jo en følelse av at det dem hadde sett på CT ikke var no å bry seg om. Men desverre viste det seg at jeg har to svulster i levra mi. To stykker på to forskjellige steder, så operasjon går ikke ann. Jeg hadde fått beskjed om å kontakte legen etter undersøkelsen.
Selv om det ble litt ventetid valgte jeg å vente på legen. Jeg vil jo vite, og det verste jeg veit er å gå å vente på svar. Men det er jo ikke alle svar en vil høre, men det hjelper så lite å utsette dem.
Det var god å få snakka med legen. Og han vet at jeg vil ha ærligesvar. Kreften i skjelettet mitt kan man prøve å stoppe og reversere litt, men det er et veldig dårlig tegn at det har spredd seg til levra. Jeg har også et par andre små svulster rundt om kring på kroppen. Jeg spurte legen om hvor gode prognosene var for å bli helt frisk, og han sa dem ikke var så veldig gode og jeg måtte nok belage meg på at jeg ikke får leve i mange år, men uansett så skal vi prøve alt som finnes av medisiner for å se om det hjelper.
Å håpe er alt vi kan gjøre.
Jeg fikk startet på behandling allerede i dag. Jeg har fått to ulike hormonkurer. En sprøyte som jeg skal ta hver 4. uke og tabletter som jeg skal ta hver dag. På mandag stårter jeg opp med strålebehandling. Jeg skal ha 15 strålebehandlinger. Etter på blir det mest sannsynlig cellegift.  Jeg var alene på sykehuset i dag, og det var tøft å stå i alt alene, og det ble noen tårer. Selv om alt var kaos oppe i hodet mitt klarte jeg å tenke klart og få spurt om alt jeg lurte på.
Det var ikke noe greit å komme hjem og måtte fortelle familien hva legene hadde sagt. Vi har valgt å være åpne og fortelle også barna alt. Vi sier til dem at det er lov å være lei seg og at dem må spørre om det er noe dem lurer på.
I dag har vi grått, gitt hverandre gode klemmer og lovet hverandre at vi alle skal gjøre hva vi kan for at alle skal ha det så fint som mulig. For oss er det også veldig viktig at skolen er informert om hvordan situasjonene er hjemme hos oss, slik at barna får ekstra støtte når dem trenger det.
Jeg er veldig taknemlig for at skolen har en så utrolig flott sosiallærer. Hun er god å ha og en fantastisk støtte for hele familien. Så er er jeg veldig heldig å ha en kjempe flott familie, mange gode venner, kolleger og flotte naboer. Alle kommer til å være til god hjelp og støtte i tiden fremover.
Dattera mi foreslo at nå var det på tide at vi tok og gifta oss. Så da får vi se om det blir bryllup snart.

I dag skulle jeg begynne på stråling, men så kom legene på at dem måtte planlegge litt nøyere.

I dag reiste jeg inn på Ullevål for å begynne på strålebehandlingen. Jeg reiste tidlig inn slik at jeg skulle rekke innom Barnesenteret med "premiegavene" først. Jeg leverte en god del og dem ble kjempeglade for å få gaver. Premieboksen var nemlig nesten helt tom. Dette er jo rene julaften sa dem og fikk nesten ikke takka meg nok. Håper alle barna blir glade for premiene dem og at dem fort glemmer de dumme nålene og de "vonde" stikka. Jeg vet selv hvor lei en kan bli av alle disse prøvene. Og er man alvorlig syk er det ganske ofte en må ta blodprøver. Jeg er veldig glad for at jeg kan hjelpe mange små på denne måte.

Så var det over til kreftsenteret. Jeg syns det var godt at jeg endelig skulle i gang med strålingen i dag, og at jeg nå endelig skal bli bedre i armen min.
Da jeg kom inn trodde jo jeg at jeg skulle rett i strålemaskinen. Jeg ble veldig overraska da jeg fikk beskjed om å gå til legen i stede. Først trodde jeg det var noe galt, og at dem hadde funnet noe nytt på prøvene mine, men heldigvis var det ikke noe "alvorlig". Legen sa at dem trengte litt lengre tid på å planlegge strålingen fordi jeg har fått strålebehandling før og noe av det samme området også vil bli strålen nå. Og for at jeg ikke skal få for mye stråling på et setd må dem planlegge dette nøye, og trenger mer tid. Så da var det bare å reise hjem igjen uten å få gjort no mere i dag.
Jeg fikk taxi hjem i dag og det var i grunnen ganske greit siden jeg begynte å bli litt dårlig og kvalm av medisinene jeg tar. Håper kroppen venner seg til denne morfinen som er i disse smertestillende tablettene jeg tar. Jeg blir både kvalm, sløv samtidig som jeg blir lys våken om kvelden og får problemer med å sove. Jeg får bare være tålmodig, så går det vel over om en stund.
Da blir det ikke flere turer til Ullevål før en på torsdag. Da skal jeg ta ultralyd med kontrast for å se om det dem såg på levra mi på CTundersøkelsen er no "farlig". Jeg har heldigvis fått plass på Pasienthotellet så jeg kan slippe å stå opp så tidlig for å rekke frem til kl 8.
Så da får jeg bare smøre meg med tålmodighet frem til neste mandag. Da starter jeg opp med strålebehandling.