Et normalt liv

Dagene hjemme er gull verdt, og jeg håper de vil vare nå.

Et etter forholdene normalt liv.

Det er godt å tilbringe dagene sammen med familie, og vi fikk også brukt noen kinobilletter. Det ble Kon-Tiki med de to eldste, mens minstemann var på langhelg hos farmor. Selvfølgelig skal også han få lov å bli med på kino.

Jeg prøver å fylle dagene med noe nyttig, og har så vidt starta med litt julegaveproduksjon. Hver gang noen spør mannen min på telefonen hvordan det går med meg, får jeg høre et lykkelig utbrudd «Hun strikker!». Det er faktisk lenge siden sist.

Formen er grei, og jeg kommer meg gjennom dagene uten for mange piller; bortsett fra de uforklarlige smertene som plutselig dukker opp. De sitter i knærne, smertene er helt uutholdelige. Jeg gråter, eller rettere sagt hyler av smerte.

Jeg bare kaster i meg smertestillende og håper at det skal hjelpe, men ingenting hjelper. Jeg legger meg og håper på at jeg slipper å våkne i et smertehelvete. I dag var jeg heldig og slapp unna.

Ellers nærmer det seg fredag, da er tid for cellegift igjen. Jeg gruer meg mer og mer for hver runde nå. Er så redd for å bli dårlig, jeg vil jo ikke bli nedbrutt og svak. Jeg vil tåle kurene, og så vil jeg selvfølgelig at de skal virke, da. Jeg får prøve å legge de bekymringene bak meg. Nå skal jeg bare slappe av og nyte dagene frem mot neste kur.