Endelig bedring

Da var dagene på Ullevål endelig over for denne gangen, og endelig er jeg hjemme.

Jeg har aldri følt meg så dårlig.

Dette var jammen en tøff runde, og jeg har aldring følt meg så dårlig som jeg har gjort denne gangen. Når jeg har vært så dårlig, har jo tankene også fått surre endel i hodet mitt. Er det sykdommen som har kommet langt, eller er det cellegiften som har gjort meg dårlig.

Psyken min er blitt satt på prøve, og jeg har hatt mine tunge stunder der angsten har tatt overhånd. Men jeg har fått snakket meg igjennom de tunge tankene. Samtidig så veit jeg jo at sykdommen min er der, og den preger kroppen mere enn det jeg liker.

Jeg har kjent kroppen være så utmatta at jeg ikke har klart å gjøre rede for megselv, og det har vært en skremmende opplevelse. Men det var godt å kjenne at kreftene sakte men sikkert kom tilbake. Og gleden var stor når jeg i dag våknet og følte meg i god form igjen.

Nå skulle jeg egentlig ha ny runde med cellegift igjen i morgen, men siden kroppen min har vært så langt nede, blei jeg og legen min enig i å utsette kuren en ukses tid. De er godt å kunne få være i form noen dager til. Så krysser vi fingrene for at neste runde ikke tar like sterkt på kroppen.

Mens jeg har vært innlagt har jeg hatt besøk av hele tre damer fra facebook-gruppen Brystkraft. Det er en flott gjeng som består av damer som har brystkreft, på godt og vondt. Det er mange tøffe skjebner, men det er godt å vite at man ikke er alene, og at en kan gi hverandre støtte og oppmuntringer. Jeg har satt veldig pris på all støtten jeg har fått fra de tøffe damene og på de hyggelige besøkene. 

Nå er det noen uker igjen til jeg får dommen min. Hvordan har denne kuren virket? Men det orker jeg ikke tenke på nå. Jeg vil prøve å ikke tenke på det. Jeg skal ta dagene som de kommer nå. Leve her og nå.

En flott gave og oppmuntring kom i posten.

Jeg er sliten nå, sliten av å tenke på det jeg ikke veit. Derfor prøver jeg å nyte dagene og ikke kaste dem bort på tunge tanker. Det er ikke lett, men jeg skal gjøre mitt beste. Nå er jeg hjemme og det hjelper på både psyken og humøret. Jeg skal kose meg sammen med familien. Og håper å få brukt kinobilletter vi fikk fra Støtteforeningen for kreftrammede, SFK. Det var en hyggelig overraskelse .

Takk til alle dere som har heia på meg nå når jeg har hatt det som tøffest.