«Verken fugl...»

Det står ikke så bra til. Det bare går bra. Sånn i det små. 

Høst ute, høst inne.

Anja holder mye tilbake når hun skriver på bloggen. Hun fokuserer på det positive. Eller informerer når det er noe ille. Jeg, mannen hennes, er fokusert på alt det i midten.

En mellomting er for folk flest verken fugl eller fisk. Hos oss ligger «midt-i-mellom» en del lavere, og «fugl» svømmer på overflaten. I det siste har tingene vært sånn «gakk-gakk».

Det viktigste er at Anjas tilværelse er blitt mer forutsigbar. Endelig har det blitt mulig å beregne et besøk. Som i går. To gamle venninner fra Sunnmøre, Anette og Rita, tok en helg i hovedstaden. De ble så å si hele dagen. Anja var i sitt ess. Det vil si at hun satt og pratet.

Anja klager ikke så mye. Hun sier i fra. Lymfeødemet er verre, særlig i hånden. Kompressjonsbandasjen må på så fort hun våkner. Etterpå klager hun ikke på de smertene. De siste dagene har hodet blitt plagsomt igjen. «Jeg er så rar i hodet», sier hun.

Og hun kan bli trøtt og sliten så hun knapt kan rikke seg. Å forflytte seg til kjøkkenet og spise middag kan tappe Anja for krefter. Det samme kan en tur på baderommet. Jeg må beordre ho til sengs. Det skal ikke store hvilen til før hun orker å sitte oppe.

Hun har vært mer oppegående, altså sittende i sofaen med strikketøy eller iPad. I dag er det ikke like bra, og strikketøyet får ligge. På en måte var det slik hun hadde det da hun var på Hospice Lovisenberg. Det har vært bra, men denne gangen ville hun ikke. Hun ville være hjemme hos oss. Og det har gått over all forventning. Det har blitt noen telefoner til Kreftsenteret på Ullevål, men ting har ordnet seg uten å måtte ta turen inn.

Men jeg er urolig for nedgangen i formen hennes nå over en uke etter cellegift. Og når vi står foran en uke med CT på mandag, MR på tirsdag, legekonsultasjon på onsdag, og så kanskje cellegift på torsdag eller fredag, i tillegg til Xgeva-sprøyte på torsdag.