Nye perspektiver

Jeg ønsker å skrive om så mye, men jeg klarer ikke å formulere det. Hvordan skal man forholde seg til alt?

Ting går så sakte, men jeg må bare akseptere at det er sånn. Av og til tar det veldig lang tid fra jeg bestemmer meg for å bevege meg til signalene fra hjernen når ut til armer og bein. Jeg må se forferdelig surrete ut der jeg står og sjangler.

Jeg får stadig nye perspektiver på tingene. Jeg merker sykdommen på kroppen, samtidig som man på en måte har det greit likevel:

Denne gangen er det mer sosialt på Hospice Lovisenberg. Før har det vært bare gamle mennesker, og så meg. Det har stadig vært tre brennende lys i resepsjonen og besøk av begravelsesbyrå og pårørende i etterlatt-samtaler. Nå treffer jeg folk i samme alder i samme situasjon, og menneskene rundt dem.

I dag var det farvel til ansiktsmaska på strålebehandling 6. Ferdig med en ting, så er det nye smerter som dukker opp. De siste dagene har jeg våknet med store smerter i knærne. Den første gangen hadde jeg et mareritt som var som den verste actionfilmen.

Det virker som at smerten sitter i leddene. Vi vet ikke hva det kommer av, om det er bivirkninger av medisiner jeg tar eller virkninger av at jeg er tatt av andre medisiner. Nå har jeg i hvert fall fått nye smertestillende, så får vi se om det hjelper.